Hvor finner man det?
Var det noe du hadde mistet når du strever etter perfeksjon
og materiell standard?
Har du glemt hva det betyr å ha en dypere kontakt med deg selv?
Hvorfor er det viktig?
Å kjenne seg selv er en kilde til balanse.
Det er egentlig noe vi alle vet.
Det er ikke alltid enkelt å finne vegen dit.
Når en får kontakt med sitt indre og se hvordan det er,
får man en større mulighet til velge ting man virkelig ønsker seg.
Å være sann mot seg selv kan være en hjelp å få mindre indre konflikter.
Jeg skriver kan være, men det kan også være å gjøre sanne og konstruktive valg,
som leder til indre spenninger over tid.
Det kan for eksempel handle om livsstilsforandring som er konstruktive og helsebringende.
Når man ulike indre strider tar tid, plass og rom, er det viktig å ta gi seg tid til å kjenne etter.
Hva skjer? Hvordan har man det?
Det vet vi også.
Når man kjenner på det som man bærer med seg kan det gi en bedre mulighet til å rydde opp,
og å gjøre andre valg som er mer sanne for oss selv.
Det vet vi også.
Det kan være en mulighet til å ikke trykke ned seg selv,
pusten blir friere og livet kan kjenne litt lettere.
Det her er ikke allti noe vi ser, før man har kommet dit.
Men det er dessverre ingen selvfølge at livet skal være enkelt, selv om vi ønsker oss paradiset.
Livet setter oss på prøvninger, og det er ikke noe vi kan vifte vekk i tro om att man på den måten kan "velge gleden".
Det finns en tid for fortvilelse, sorg, sinne, og maktesløshet.
Det er en fristelse til å vifte vekk de vonde følelsene, og legge de bak seg,
men det er lett å glemme at der har vi vår skygge.
Og skyggen følger med oss hvor vi enn går.
Egentlig er det en tid for varme og trøst.
En tid for trygghet og ro, men det er heller ingen selvfølge.
Forhåpentlig er man mottakelig for for trøst og varme,
men det er heller ikke sikkert at det er mulig.
Og skyggen bærer vi med oss.
Vi prøver å gå fremover så godt vi kan,
og stegen kan være tunge, og ryggen og nakken krummet.
Skyggen kan være tung å bære på.
Livet er en kamp,
og når det er som verst utvikles det barrierer,
og forsvarsmurer.
Hva gjør man ikke for å overleve?
Det koster å leve i en kronisk alarmberedskap,
med fight flight reaksjoner.
Det vet vi også, selv om man ikke allti er bevisst om det.
Det finns mange måter å beskytte seg på.
Og skyggen bærer vi med oss,
og den blir større og større,
jo lengre tiden går.
Når man lever med en indre alarmberedskap i årevis,
er det ikke lengre sikkert man ser det.
Den er automatisert og en del av hverdagen.
Kampen fortsetter.
Og skyggen den bærer vi med oss.
Kan det til tross for alt finnes muligheter til fred og ro?
Er det tid og rom for å aktivere fred og rosystemet i kroppen?
Hva betyr det å ha pusterom?
Og skyggen den bærer vi med oss,
men ser vi den?
Når reaksjonsmønstre er automatisert og man går på autopilot,
kan det medføre vaner som kanskje ikke er bra for oss,
men innsikten om det har vi i den skygge vi bærer med oss.
Når sannheten ligger gjemt i skyggen,
og noe man ikke ser?
Hvordan er det da mulig å være sann mot seg selv?
Kanskje det finns en mulighet til legge ifra seg gamle byrder og vaner,
som man legger fra seg gamle klær,
som er utslitt?
Hva er det for indre barrierer som ligger her og hindrer et liv som kanskje kunne bli enklere?
For den her skyggen bærer vi med oss,
hvordan lyse opp og rydde opp.
Hva gleder? Interesserer? Gir deg friere pust? Plass for lek?
Hva gir avslapning og kraft? - to sider av samme mynt.
Hvile er en forutsettning for aktivitet.
For oss som er kronisk syke og livet er begrenset, har vi veldig mye tid til å tenke og å føle, på alt mulig.
Det som kan være vanskelig for mange er å se sine indre hinder, og å se at man har rett til å ta vare på seg selv.
Mange sitter med sine indre krav om hva som skal gjøres der hjemme, hvordan man ønsker å være mot sine venner og familie, å be om hjelp, å være sann mot seg selv ikke minst når man er syk.
Og ikke minst at man har rett til å ta vare på seg selv.
Jeg ser så ofte hvordan mange sliter for å strekke til, og sliter med det som man tror forventes av en.
Det kan se ut som om deres hoden er fullt av krav, krav, krav.
Vi lever i et samfunn der man har normer over hvordan man skal være.
Prøver vi å leve opp til det,
eller er det mulig å prioritere om.
Vi lever i et samfunn,
men det er lett å glemme at det er vi selv som er samfunnet.
Hva er det for samfunn vi ønsker å leve i?
Hvordan kan vi gjøre for å skape et mere kjærlighetsfulle samfunn?
For der er egentlig det som det hele handler om.
Viser jeg meg selv kjærlighet?
Og hvordan kan jeg hjelpe til å skape et samfunn der vi viser oss selv og andre mere kjærlighet og aksept?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar