Post traumatisk stress og KAT

Jeg har flere ganger hatt kontakt med folk som har opplevd traumatiske ting i helsevesenet, og som sitter som dype sår og som reoppleves i kontakt med helsevesenet. En gang hadde jeg en pasient som fikk en panikkattakk i venterommet før han kom inn til meg. Venterommet trigget minner fra barndommen da han hadde vært mye på sykehus alene. Man ønsker ingen å oppleve fæle ting på sykehus, men dessverre skjer det. Og når minnene ble trigget i venterommet, var det lettere for meg å hjelpe ham å navigere gjennom panikkattakken. Det er ikke farlig, men det oppleves slik. De tanker og fantasier som følger med den forferdelige angsten kan føre en langt i veg.

Da er det en stor hjelp å få en naturlig forklaring på reaksjonene, og det er det som Dr. Caufmann gjør her i filmen.

Jeg har observert en del i ME miljøet de seneste årene. Det er en del som opplever en forferdelig angst i møte med helsevesenet. Det verste er når det skjer barn!

Det finnes så mye holdninger om diagnosen ME, og det kan se ut at de holdningen er en barriere for å se den enkelte pasienten. Det kan bli vanskelig når vi er ur balanse i dårlige perioder, og det derfor kan bli møter som kan gå feil. Men jeg har fått et bilde av at det i mange fall er verre enn det. 

Jeg hadde en fysioterapeut som sa at ME må være psykisk ellers hadde de ikke kunnet være friske etter 3 dagers Lightning Process. Han fortalte også om når mammaer og barn i samme familie var syke, da var det ofte psykisk. Når han snakket en stund om det her kunne jeg ikke la være å si, at "Nå blir jeg mer og mer forbannet!". Jeg kan love dere jeg aldri før eller siden sagt noe slik til noen annen jeg hatt i helsevesenet, men nå kunne jeg ikke tie. Jeg informerte også ham om profesjonsstriden og ga han informasjon om ME som jeg printet ut fra Internett.

Jeg må si jeg har vært veldig heldig i helsevesenet, men også jeg har vært med om ting som ikke var ment å bli ille, men som ble feil. Det var før en operasjon og jeg var premedisinert. Jeg lå i min seng og ble kjørt ned til operasjonssalen. Narkosesykepleieren, en mann, var den hurtige typen, som sa "Er det deg vi skal .....................? Det var en kommentar som var helt uheldig fordi operasjonslegen og jeg hadde dagen før gjort en deal, og når sykepleieren spurte gikk fantasiene og undringer om legens og min deal var forandret bak min rygg. Man må huske på at jeg var premedisinert, men i møtet med sykepleieren kom min indre alarmberedskap igang og det ikke lite. De gav meg mere søkende medisin men det tok en stund innen jeg sovnet.

To år senere var det tid for en ny operasjon. I møte med legen fortalte jeg om min erfaring, og syntes at operasjonspersonalen skulle holde kjeften og bare gjøre jobben sin! Når legen ringte operasjonsavdelningen siterte han meg ord for ord. Jeg fikk senere høre av narkoselegen at de hadde hatt et møte om meg, og at det nå skulle bli bra. Når jeg kom til operasjonsstuen den her gangen, var det et rolig møte og jeg kunne slappe av på en helt annen måte.

Det ble en helt annen opplevelse for meg. Men jeg vet at ikke at alle våger å si fra. Hvis vonde ting repeterer seg blir det vondt verre.

Møte mellom pasient og helsepersonell er et spennende område. Jeg arbeidet mange år i helsevesenet både i somatisk avdeling (infeksjonsavdeling med miks mellom intensivbehandling og andre infeksjonspasienter.) og i psykiatrien. Derfor vet jeg det kan skje ting man ikke ønsker men som like vel kan årsake dype sår hos pasientene. Det har vært mitt fokus å hjelpe pasienter til god dialog med sine hjelpere i helsevesenet.
Det har også hjulpet meg i min egen sitausjon som kronisk syk.

Jeg ser det kan være vanskelige eller til og med forferdelige situasjoner for en del ME syke som er så vondt å høre/lese om slik at det er nesten for vondt å ta inn over seg. Når en syk er så hjelpeløs at de ikke kan ta hånd om seg selv, er det helt forferdelig å se hvilke holdninger de møter.

Det kan være så traumatisk at de etterpå lever med post traumatisk stresslidelse.

For noen dager siden var det en lege som linket inn en artikkel om barn, ungdommer, som sliter med overkrav og utbrenthet og han assosierte det med ME. Hvis det er det mange leger tenker om ME, da forklarer det en del om hvorfor noen av dem agerer som de gjør. Og da trenger man å fortsette å informere, igjen og igjen. Jeg leste en artikkel om Rituximabforskningen og hva Fluge og Mella på Haukeland hadde å fortelle om ME. Kunnskaper finns i Norge. Det er formidlingen som må fortsette.

Min pc er sendt til reparasjon, og derfor blir det ikke noen linker til avis artikler og annet. Men det finnes Google og der finner vi mye bra.

Jeg sitter nå også med mere nevropatiske smerter akkurat nå. Det er likedant hver eneste senvinter. (Mangel på lys/D-vitamin?) Lengter til lysere dager i vår bittelille hage.

Ønsker dere en god dag!