Tidløsheten...

Snart kan man sitte ute og se på stjernene uten å fryse.
Jeg synes det er deilig å ligge i en solstol og ikke gjøre noe annet enn å se på himmelen.
Det føles godt å hvile i tidløsheten.
Stille.
Puste.
Lytte på sin egen pust.
Føle på hvordan det føles å være i sin kropp.
Undrende over uendeligheten.
Stjerner.
Lysår.
Uendelighet.
Hvor stort er det?
Ingen begynnelse og intet slutt.
Eller?
Hvordan føles tidløsheten?
Hvor små er vi i uendeligheten?

De bekymringer vi har i dag, hvordan kommer vi å tenke på dem om 5-10-15 år?
Det er uansett godt å la bekymringer være bekymringer, og gi seg tid og rom for å bare se på nattehimmelen.

Eller noe annet som kan gi en mental hvile.

Kanskje det går like bra å sette seg i vårsolen og å lytte på snø som smelter og fugler som synger.

Går en tur på fjellet, ved stranden, eller i byen når du ikke har noen plan eller forventning om at noe skal skje her og nå.

Sitte på en kafé og studere folkelivet og å tankene flyte sin egen veg.

Studere en blomst, en sten, en ild, havet, fuglene...

Arbeide med hendene, og skape noe fint.

Leke med ordene til noe fint.

 

God helg! <3 br="">