Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

søndag 27. oktober 2013

Enkelt liv som livsveg.

For en uke siden reiste vi til Frankrike for å være i solen, spise god mat og bare slappe av. Når man er langtidssyk har man bedre muligheter til rekreasjon i Syden enn om man lever alene og må betale alle regninger selv. Livet er urettferdig! Jeg husker en tid når jeg levde på en deltidslønn for å ha tid til å skrive hovedoppgaven. Det var en personlig slitsom tid. Mine helseproblemer hadde begynt og jeg trengte tid for meg selv. Hva det handlet om det har jeg skrevet om i andre blogginnlegg og det er et tema jeg kommer tilbake til iblant. Ikke i dag. ;)
 
 
 
Nå ble den her uken ikke riktig som jeg hadde tenkt meg. Første dagen etter ankomst hadde jeg migrene. Og følgende dager hadde jeg en virusinfeksjon som tok krefter fra meg. Jeg prøvde likevel på noen småturer for å oppleve St.Tropez, Gassin og Ste. Maxime. Ved den her tiden på året er det roligt der, da høysesongen for turister er over. Vi var en ettermiddag i St. Tropez, nede ved havnen. Det er ikke noen småbåter å se der, ikke som her ved Mjøsa ;)
Det er en annen verden, prisene ved kafeer og restauranter var også det. Vi kjøpte en kopp te og en kopp kaffe, og ikke noe annet. Det kostet 15 EURO!!! Det må ha vært utsikten de tok betalt for. Jeg tror ikke det var te eller kaffe, fordi det får vi MYE mere gode her på Hamar! Men det er ikke var dag man får se jet setternes luksusbåter.
Men det var noe annet som føll meg i smaken, og det var den klesbutikk som dere ser på bildet her over. De solgte klær i økologisk bomull, veldig godt materiale. Kjøpte den kjole som dere ser på bildet her under. Den er helt nydelig å ha på seg. Jeg liker å ha behagelige klær som passer både for mine dårlige og gode dager. Man må ikke gå omkring i pysj på de smertefulle dagene når man har behagelige klær. Jeg føler meg bedre når jeg har klær på meg som jeg assosierer til de bedre dagene. Det er en liten, men for meg, viktig detalj for å føle meg litt bedre selv om det er en dårlig dag. Det er viktig å ha aktiviteter og å skape en miljø som får tanker vekk fra sykdom og smerter, selv om det naturligvis ikke helt går å unnvike. De her tre hele dagene i Frankrike ga tid til mye refleksjoner ettersom jeg måtte hvile mye. Tanker går til det enkle liv, og hva som inngår i et enkelt liv. Hva er et enkelt liv for meg? Bildet her under kan være et bilde på hva enkelt liv kan være.
Kjolen er laget i økologisk bomull, og det kjenns at den er i god kvalitet. For 10 år siden kjøpte jeg et par sommerbukser i økologisk bomull og det er fremdeles fine. Det var i Ste. Maxime. Jeg tenker det fins mange fordeler med økologisk bomull. Et godt eksempel er arbeidsmiljøet for de som produserer bomull, og de som er med i fremstillingsprosessen til ferdige klær.  Man kan også lure på om de kjemisk fremstilte klærne gjør med vår egen helse over tid. Forskerne snakker jo om den usikkerhet vi har om kjemikalie cocktailen som vi alle kommer i berøring med.
Når vi var i Tyrkia senest gikk vi forbi en klesbutikk der de solgte økologiske klær. Jeg undrer om de har kommet lengre i det å tenke økologisk i Syd-Europa enn hva har her i nord? Nå bor jeg ikke i en storby. Det er kanskje slike klesbutikker i Oslo, Bergen og Trondheim?
 
 
 
Vesken i mønstret tøy er mitt nye handlenett, i stedet for plastposer, når jeg går og handler. Jeg finner ikke mitt gamle, og har begynt å tro at jeg har glemt det i en butikk når jeg har handlet. Det er dessverre slikt at det jeg ikke lengre ser, forsvinner fra tankeverden her og nå. Det er en av mine vansker, men det får ikke bli et hinder. Livet skjer uansett, og det gjelder å følge med så godt en kan.
 
Jeg må vel si at te er min passjon, og det er en selvfølge å ta med det i det enkle livet. Nå ble det litt luksus med Kusmite. Noen investerer i vin, og jeg i te. Nå nyter jeg et te som smaker viol. Himmelsk godt!
 
Når vi reiste hjem var det tid for Tax Free shopping på flyplassen i Nice. Der finnes det en butikk som bare selger hudpleieprodukter. Det er hyggelig med hverdags luksus og det synes familie og venner også. Det her er et godt tilfelle å kjøpe gaver til flere. Nå skal jeg tenke over hvem som skal ha hva. ;) Noen må vente til jul, og jeg sier ikke noe mer om det. ;)
Nå er det for meg også energiøkonomisering å passe på å kjøpe gaver til flere ved samme anledning.
Når jeg for noen tid skrev ukes logg til NAV, ble det veldig tydelig hvor mye jeg kalkulerer hvordan jeg skal økonomisere mine krefter. Det har blitt en vane.
 
 
Det finns så mange fristelser i Frankrike. Jeg testet en ny strategi, og spurte meg selv om den varen var forenlig med mitt enklere liv (simple living). Kjolen var det. Teen var det også. Men det var ikke de bokser med økologiske urter. Når jeg allerede har hva jeg trenger i skapet der hjemme, og mer enn det, blir det vanskelig å forene det med et enkelt liv. Det spiller ingen rolle hvor fine boksene var (og det var de virkelig!) Det finns så mye andre fristelser der, keramikk, duker, olivenoljer, annen pynt til hjemmet, men når man er 50 år da har man hva man trenger. Kjøper man noe nytt og fresht, hva må vi da ta vekk? Metallboksene med urter var meget vakre! Det var lett å tenke hvor fint det skulle være hjemme i kjøkkenet. Hvor ofte er det en "følelse" man kjøper, når man kjøper noe til hjemmet? Finnes det en annen metode å skape den følelse i hjemmet med de ting man allerede har? Det er tanker som jeg har hatt omgang med flere ganger den siste uken. Hvor mye tror vi at gresset er grønnere på andre siden, og strever med "forbedringer", når vi like så godt kunne slappe av hjemme og å bare ta vare på det som vi allerede har. Det er et spennende eksperiment som kan gi mange aha-opplevelser, og det er en god veg til å bli fornøyd med det man allerede har. Hvis vi bare fokuserer på "forbedringer" er vi hele tiden på sprang etter mere. Man blir ikke ferdig før enn man bestemmer seg for nå får det vare bra. Like så blir det på de personlig utviklingsprosjektene når man hele tiden søker seg til å bli bedre. Man blir ikke ferdig, ikke fornøyd med seg selv.
Det er først da man programmerer sin hjerne, altså bestemmer seg for at nok er nok, som man landa!
Derfor kan vi drite i alle ukeblad, og begrense personlig utviklingslitteratur. Jeg sier begrense fordi mange har glede av de her bøkene, også jeg. Tyngdpunktene for den reisen må være jeg og her står jeg, i stedet for å kopiere en modell og prøve å tilpasse seg den. Da går man seg vill.
 
 
Det ble ikke som vi tenkte oss i forrige uken. Det er en skuffelse. Jeg merker samtidlig at jeg paralellt gleder meg over til de små lyspunktene på reisen. Det er da jeg ser at jeg har lavere forventninger av livet enn hva jeg en gang hadde. Nå er det viktig å leve på de her minnene fra sommeren som en boost for å ta seg gjennom den mørke vinteren. Det tror jeg behøves på de mørkeste og kaldeste dagene. Det kan være godt å bli minnet på at det her går over. Våren kommer igjen. Vi skal bare ha litt jul først, om en stund. Nå er det høst!
 
Og, ja. Det hjelper å ta D-vitaminer. Takk og pris!

fredag 18. oktober 2013

Om coaching, ulike synsvinkler.


Jeg lytter på et pod radioprogram fra NRK Ekko, som handler om "Coaching har blitt en miljardindustri"

Psykolog Line Wulfsberg har mange gode synspunkter om coaching.
Metoden er ikke selve problemet men den ukritiske anvendelsen av den. Folkehelseinstituttet har gått ut med at halvparten av alle nordmennene kommer i løpet av livet få opplevd å få en psykisk lidelse. Det betyr alle som jobber tett med mennesker må være beredt på at møte mennesker med psykiske lidelser på alle samfunnslag og på alle arbeidsplasser. Syke mennesker har krav på å snakke med fagfolk. Vegen til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner og også økonomiske interesser.
Viktig å se at det man lærer i en større kontekst. De metoder som man lærer på en coaching kurs er et verktøy i en større verktøykasse. Det finns ikke et mirakelverktøy som kan brukes til absolutt alt!
Hvis du lærer om en hammer kanskje du tror at alt er en spiker. Når den forventede resultatet ikke blir det du har forventet kan responsen din bli at du hamrer hardere og hardere, og da kan det gå galt.
Vi er alle individer og har forskjellige problemstillinger og erfaringer. Det er lett å tenke at det finns en quick fix med en metode der du ikke trenger å gå inn i det vanskelige. Her ser vi fremover og ikke bakover. Her i coaching fokuserer vi på her og nå, og ikke fortiden. Det kan være attraktiv men det er ikke alltid det riktige.
Man kan risikere og å åpne flere pakker enn man kan lukke. På coaching kurs kan man lære seg å åpne opp og åpne opp, være ganske konkret og konfrontere klienten til en konkret plan om forbedring. På den vegen kan man åpne opp flere pakker enn man klarer å pakke igjen. Man kan gå på en smell der og plutselig bli overvelda fordi man har slått opp et eller annet gammelt sår. På coaching kursen inngår ikke verktøyene hvordan man pakker igjen.

Viktig å være klar over hva man kan og hva men ikke kan når man snakker med klienter.

Coacher mener ofte at psykologer jobber med det syke og coacher med det friske. Hvordan skiller coacher mellom det syke og det friske? Hvordan vet de hvem de tar inn? Hvordan er de kritiske til hvem de coacher? Hvilke verktøy har de å spille på der?

Wulsberg er kritisk mot coacher som mener de har en mirakelmetodikk som virker på absolutt alt og bruker metoden helt ukritisk, og der psykologene sitter igjen med skadene etterpå og må reparere de. Både hun og hennes kolleger har møtt de her problemene å det er et økende problem.


Coach Jan Ottar Hovda, leder i norske coachforening, mener det er viktig å kjenne grensene for sin egen kompetanse og ikke gå ut over de grensene. Det er vanskelig å avgjøre når et mennesker er friskt og når det er sykt.
Viktig å holde fast ved at coaching ikke er behandling. Coaching er en metode til å finne frem til en bedre versjon av deg sjøl, til å bli bedre på felt som du ønsker å bli bedre på. Sette deg klare mål, og finne ut hvordan man kan nå de målene. Den er løsningsfokusert og på det som skal komme og ikke det som har vært. Traumebehandling er ikke noe han kjenner seg igjen i.
Coaching er heller ikke rådgivning. De gir ikke råd om hva som er et bedre liv eller hva som er det gode liv.  Ikke heller hva som er lykken eller hvordan man er en bedre ledere. Det har de ikke svar på.

Coaching kan være selvutvikling.
Kanskje man vil bli en bedre ledere, utvikle ny kompetanse, bli bedre på kommunikasjon.
Kanskje de vil bli bedre på kommunikasjon, mestring.
Hvordan lukes de personer som har store livsproblemer ut?
I selvutviklingskurs kan man komme i berøring med sider som kan være problematiske. Kurs lederen har et ansvar, men kursdeltakeren har også et ansvar over å ta vare på seg sjøl, sier Hovda.
Han er positiv til diskusjon, med saklig kritikk som kan være viktig å bli klar over. "Ingen er interessert i keiserens nye klær." Derfor lytter han også på viktig kritikk som han kan bruke i sitt arbeidel



Jeg mener også det er viktig at klienten får lære seg positive og negative sider med den aktuelle metoden. At coachen er bevisst sine egne begrensninger og likeså metodens begrensninger er også viktig og det her er en viktig del i pasientsikkerheten, selv om de ikke kaller det for behandling.

Hvis vi for eksempel snakker om Rosenterapi har jeg i psykologarbeidet sett helt forskjellige resultater. Noen har fått kontakt med en stor indre glede, noen fikk kontakt med en stor indre sorg, og noen ble psykotisk. Det er noe som jeg mener er viktig å kjenne til før man prøver seg på en metode, enten det er i helsevesenet eller alternativ bransjen.
Både fysioterapeuter som arbeider med psyko-motorisk behandling eller basal kroppskjennskap er veldig nøye med å gjøre en vurdering og deretter tilpasse metoden til den enkelte pasienten. Det samme gjør psykologer som har en god grunnutdanning i kognitiv atferds terapi. Derfor sier det ikke noe når noen synes at en alternativ metode har kognitive elementer. Da må neste spørsmål være: Hvilket verktøy i verktøyboksen?

Når en Coach ikke lytter på kursdeltakernes dårligere erfaringer fra metoden, kan det få meget dårlige konsekvenser for de syke. Ikke bare for de som har deltatt, men også for de som senere prøver metoden. Som Wulfsberg sier er det viktig å se metodens begrensninger for å ikke gjøre for store skader på kursdeltakerne.
Vi har dessverre mange slike historier.
Kan anbefale det her ekkoprogrammet, der flere synsvinkler presentes.


28/10-13
Bloggeren SerendipityCat har også skrevet om det her temaet på sin blogg, og det innlegget finner du
her.


fredag 11. oktober 2013

Når drømmer går i kras...om å bli ufør.


Vi er på veg å få en "blå" regjering. Høyre politiker Torbjørn Røe Isaksen skriver på sin blogg.

"To personer har begge jobbet et langt liv, og de har tjent opp akkurat de samme pensjonsrettighetene. Den ene blir så uføretrygdet. Den andre er sliten, og orker ikke å jobbe mer, men det er ikke dermed sagt at vedkommende er ufør. Hun tar i stedet AFP (avtalefestet pensjon), en ordning som i sin tid ble startet nettopp for sliterne i arbeidslivet. Med dagens ordning vil den som er uføretrygdet få litt mer utbetalt i pensjon hvert eneste år, resten av livet. Det er en urimelig forskjellsbehandling av en som er uføre og en som er for sliten til å jobbe."

Jeg undrer meg over ordvalget. Sliterne som er for slitne til å arbeide å den ene siden og de uføretrygdede å den andre. Skal man tolke det som at vi ikke har noen slitere blant de uføretrygdede?
Jeg tviler ikke på at noen opplever seg sliten og derfor velger å gå i pensjon tidligere etter å ha sett over sin økonomi og kommet frem til at det er ok å gå i pensjon. Tenker det kan være en del som tenker på å gå tidligere i pensjon slik at de ikke skal bli syke, hvis de er slitne.
Men jeg ser også at den som må bli uføretrygdet på grunn av sykdom, ikke har noe valg. Når livet slår til både for det ene eller det andre, har man å bare følge med. Vi er mange som arbeidet så lenge vi kunne, før sykdommer, arbeidsskader og liknende satte stopp for arbeidskarrieren, og vi måtte bite i det sure eplet å sykemelde oss og senere bli uføretrygdet. Vi kanskje snakker for lite om den store eksistensielle krise det er å bli uføretrygdet. Det er så mye man mister, og man har ikke noe valg. Drømmer om studier, karriere, sosialt sammenheng og nettverk, økonomi forsvinner fra oss og det gjør vondt! Jeg hører om uføretrygdede som får høre at de er heldige (?) fordi de har så mye fritid. Mange friske har ingen anelse om hva det koster på mange plan å bli kronisk syk og bare se på når andre har et arbeide og indre kapasitet, som en selv bare kan drømme om.
Samtidig er det sant at vi har mye frihet, tidsmessig. Men når en er syk kan man ikke bruka all den tid som er tilgjengelig. Bare det å gjøre husarbeida er noe som jeg må gjøre litt og litt etter dagsformen. Når jeg sterke smerter i dager, uker, måneder uten opphold, blir det ikke mye gjort. Jeg har mistet kontakten med gamle venner og slektninger på grunn av at jeg vært for syk i lang tid. Jeg har hatt tid men meget dårlig handlingsrom. I den situasjonen har man ikke noe valg! Men må bare følge med å gjøre så godt en kan. Man må gjøre livet så godt som mulig i den situasjon man er i.

Det finnes mange slitere også blant uføretrygdede! Min egen far var en av dem. Han arbeidet både hjemme på garden og på fabrikken der han var ansatt. Husker godt hans bedrøvelse når han måtte gå på uføretrygd på grunn av en arbeidsskade. Jeg tenker også på snekkeren som slet både dager, kvelder, iblant helger, som måtte slutte på grunn av en stroke 49 år gammel! Er ikke han en sliter?
Når jeg fremdeles arbeidet som psykolog, traff jeg ofte folk som hadde arbeidet mye, tatt mye ansvar, var lojale mot arbeidsgiver og så videre. Det var en smertefull opplevelse å innse at det blitt kronisk syke og på grunn av det måtte bli uføretrygdet.
Det var interessant å høre de som vært ansatte som sjefer, deres refleksjoner om deres arbeidsliv. Det var ikke få som hadde sett litt ned på ansatte som iblant var sykemeldt. De hadde tenkt at de som sykemeldt seg iblant syntes det var hyggelig å være hjemme fra arbeidet noen dager. Nå når det selv hadde store problemer med sin helse, hadde de fått nye innsikter. Deres refleksjoner om samfunnsdebattene om å få syke folk tilbake på arbeide så raskt som mulig var at man begynte i feil ende. Det skulle bare bli flere uføretrygdede!
Det er også min tanke. Hvis den som er syk presses på arbeide for tidlig, uten å fått adekvat behandling, kan man snart få sykere pasienter. Det tjener ingen på!
Jeg tenker det finns fine ordninger for å hjelpe folk tilbake på arbeide eller utdannelse, når tidspunktet er riktig. Det synes jeg er fint. Det er bra for selvbilde og økonomi å komme inn i arbeidslivet.

Hvor mange friske kjenner til at man på AAP stønad får kun 65% prosent av sin gamle lønn? Hvor mange har en økonomi som er god nok, når man mange blir syk i en lang tid. Er det noen her som skulle sette spørsmål om at det lønner seg å arbeide? Jeg kjenner en kvinne som økonomisk hjelp fra sine barn, for å betale det mest nødvendige. Når man blir kronisk syk mister man mye mer enn hva mange tenker over! Hvis man ikke har nok med penger når man er syk, må man bruke opp det kapital man har og om nødvendig selge hus og bil.

Det snakkes ikke så mye om det i samfunnet, hva det koster for den enkelte. Da er det visst mer interessant å sette dit de latsabber som utnytter systemet. Jeg lurer på hvor mange de er som går på sykepenger som det ikke har behov av. De finns. Men hvordan går det når vanlig folk blir kronisk syke?

Vi er mange som kommer å følge med på hva som skjer politisk med den nye regjeringen. Hvor tenker de å stramme inn for å gjøre skattelettelettelser. Det er lett å gjøre det vanskeligere for de svake i samfunnet. De er allerede stigmatisert.

På bloggen Maddam kan vi lese om når de syke betaler prisen.

Legger til et blogginnlegg om "Halvsanningar och lögner om sjuka och andra" Bloggeren har selv erfaringer av å være utförsäkrad fra sykepenge systemet, selv om hun var syk. Anbefalt lesning!

tirsdag 8. oktober 2013

Hvordan arbeide med tilstedeværelse?

 
 
Det er ikke enkelt å være svekket av sykdom. Det er ikke enkelt å leve med stress i lang tid. Det er ikke enkelt å leve i en overgrepssituasjon.
Jeg har som jeg skrevet flere ganger vært med om en sjokkopplevelse som satte dype spor i meg. Jeg hadde også en skjult kronisk tannrots betennelse i mange år. Det innebærer at kroppen kommer i en kronisk alarmberedskap 24/7, noe som jeg levde med i over 20 år.
Det har vært nødvendig å lære seg enkle teknikker som hjelper en å aktivere fred og ro systemet i kroppen samtidig som (tann)roten til det vonde måtte behandles. (Vekk med den aktuelle jekselen.)
Jeg gikk for noen år siden på en kurs i vegetoterapi i forhåpning til å bli frisk, og deretter hjelpe andre i samme situasjon. Da visste jeg ikke at jeg gikk med en kronisk betennelse i kroppen, da bakteriene fløt omkring i blodbanen.
Uansett var det viktige kunnskaper som jeg hatt bruk for. Judith Orloff tar blant annet opp hvor viktig det er å være her og nå, og bare lytte på pusten. Det fungerer!
Hun snakker om at mantra kan være bra for å roe ned fight-flight reaksjonene. Hennes mantra er "Let it be". Mitt mantra er "Det er bra nå". De ordene vi bruker påvirker vår fysiologi, og derfor er det viktig å være bevisst over hvilke tanker vi gir næring til. Det betyr ikke at vi skal trykke ned følelser og tanker, men mere om å fokusere på konstruktive mål og løsninger.
Når hun snakker om positiv energi, fokuserer hun på de tanker, følelser og aktivitet som styrker oss. Omvendt blir negativ energi tanker, følelser og aktiviteter som svekker oss. Når vi blir bevisst det her er det lettere å påvirke sin hverdag i konstruktiv retning.
Det kan være fort gjort å tenke at man aldri får snakke om de tunge sidene av livet, men her tenker jeg det handler om balanse. Når vi i de sosiale mediene forteller om hvordan vi har det, og får støtte av andre samtidig som vi gir støtte tilbake, mener jeg det kan være positiv. Det kan derimot bli problematisk når noen bare lytter på andre og aldri gir støtte tilbake. Da blir det ubalanse, og da kan vi snakke om negativ energi.
Det kan være veldig positivt og konstruktivt, hvis vi stimulerer hverandre til å søke oss mot aktiviteter som styrker og gleder oss. Da kan vi snakke om en motkraft mot de livets realiteter som er tungt å bære. Det handler altså ikke om det ene eller det andre, men mere om balanse. Hvis vi ikke er realistiske og tar tak i våre bekymringer, kan det snart bli enda mere problemer ved neste korsveg.

Men nå er det en god morgen etter å ha hatt noen dårlig dager, da jeg har følt på en infeksjon i kroppen. Skal likevel ta meg til matbutikken og å kjøpe mat. Mat må vi ha!
Det blir likevel en dag full av mindfulness aktiviteter.
Målet er aktiviteter som får tankene flyte som et løv på vannet, og jeg føler meg vel.
(Det her er naturligvis innom visse rammer, hvis man lever under stor stress er det lettere sagt enn gjort.)

tirsdag 1. oktober 2013

Penger er makt.

Når jeg senest var i Sverige, kjøpte jeg en pocketbok i den lokale mat butikken. Romanen heter "Beslutet" og den er skrevet av Penny Vincenzi.
Selv om den er en ren underholdningsroman oppdaget jeg en del "perler" og jeg kom frem til at jeg ville blogge om en spesiell "perle".

Det her er i 60-årene, der Eliza blitt mor og sluttet på sitt arbeide for å ta hånd om deres barn.

"De hade naturligtvis inte ont om penger, Matt tjänade bra och var absolut inte snål, men Eliza fick nu bita i det mycket sura äpplet att inte ha egna tillgångar.
Hon hade aldrig kunnat ana hur förringande och nedslående det var att behöva lita till pengar man inte tjänat själv. Att lämna jobbet innebar inte bara att säga adjö till status, interessen och möjligheter att få utlopp för sin begåvning, det betydde att hon blev redovisningskyldig inför Matt för allt hon ville köpa. Pengar, insåg hon i ett ögonblick av grym klarsynthet, var inte bara ett medel som användes för att köpa det man ville ha eller behövde, pengar var makt, och hade man inte egna, oavsett hur god stämningen än var i hushållet, var det ett synnerligen påtagligt, och ganska otrevligt tillkortakommande."
Det her er et tema som ble mye diskutert i 60-70-årene. Ikke alle menn var for at kona skulle ha en egen karriær.

Men jeg får også andre assosiasjoner til vår tid. Hvordan føles det for alle de svenske menn og kvinner som er kronisk syke men ut forsikret fra sykepengeordningen når det har gått en tid? Hvordan føles det å bli avhengige av lønnen til ektefellen? Det er slik det ble når Moderaterna (tilsvarende norske høyre) kom til makten.
Jeg tenker ofte over om Høyre ser på den svenske modellen og om de ønsker å gjøre tilsvarende syke forsikring i Norge?
Vi er mange som mister retten til AAP 28/2-2013. Jeg lurer på hvor mange kronisk syke som blir enda sykere av den stress og uro som de føler av den utrygghet det er å ikke vite hvor mye penger de skal leve på fra 1/3-2013.

Vi har et flott trygdesystem i Norge, når det fungerer som best. Det skal vi ta vare på!