Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

tirsdag 30. juli 2013

Tid for kontemplasjon.

Jeg har det seneste halvåret hatt mer og mer behov for å leve avslappet og langsomt. Det bryter seg frem å når jeg reflekterer over det har jeg mange grunner til å hvile på min måte. I sommer har jeg ikke vært så mye på Internett og det har vært godt å hvile i meg selv og i sommeren. Det innebærer ikke att jeg bare ligger og hviler, uten mere et rolige tempo der jeg gjør ting i min egen takt. Det går for eksempel å arbeide i den lille hagen vår sittende. Det er en god meditasjon å plukke vekk de visne blomstene fra blomstene og etterpå bare å se på de skaperverkene som blomster er.


Når solen har gått ned på kvelden er det tid for å gi blomstene vann, i et rolig tempo. Etterpå er det tid for å nyte sommerkvelden og bare oppleve den fine sommerkvelden.
 Alt som handler om å gjøre ting i et raskt tempo eller stress, svekker meg direkt. Det må jeg bare akseptere. Alternativet er mere smerter og andre symptomer og det ønsker jeg ikke.
I vinteren som var hadde jeg to vendepunktet. Det ene var når jeg ble fri fra tannrotsbetennelsen og den andre var når jeg begynte å sove med Cpap slik at jeg ikke har pustestopp på nettene. Ved begge situasjonene ble kropp og sjel fri fra en kronisk alarmberedskap som i det ene fallet pågått i over tyve år. (Tannrotsbetennelsen)
Det er ikke forbausende at jeg nå trenger å leve så parasympatiskt som mulig. Det var bare å vente.
Det beste av alt er at å bli fri fra den nedoverbakke jeg var inne i de tre siste årene før tannrotsbetennelsen ble oppdaget. Jeg ble sykere og sykere og det var ikke mye mer å gjøre enn å bare følge med i det som var. Det er mange tanker som kommer når man er med i en nedovergårende reise slik det var. Jeg kjente jo at jeg ble sykere og sykere, men det fantes ikke hjelp å få når bio-markørene ikke gav noen utslag. Immunforsvaret ble dårligere og dårligere, noe som jeg meget godt kjente på men det var ikke noe annet å gjøre enn å akseptere situasjonen.
Det var en hjelp å ha tilstrekkelig med livserfaring til å vite at det som jeg føler på nå kan snu i neste veikryss.
Jeg har også en utdannelse i vegetoterapi og jeg har fra det mange mestringstrategier som jeg kunne ta i bruk. Det var en kurs som jeg søkte inn på for litt over ti år siden. Jeg hadde et håp om at de kunnskapene kunne hjelpe meg til å bli frisk. Nå ville livet at jeg skulle fokusere mere på mat og helse, men det visste jeg ikke da. Jeg leste også Christina Doctare sin bok "Hjernestress - kan det ramme meg, når den boken kom ut. Der kunne man lese mye om hvordan kronisk stress kunne påvirke vår fysiske og psykiske helse. Det var mye nyttig informasjon som jeg har undervist mange i.  Men det var ikke nok kunnskaper for å hjelpe meg å bli frisk.
Samtidig har de her kunnskapene vært til stor nytte for å mestre et liv med kronisk sykdom. Jeg kan forstå fagfolk som mener at CBT er  god behandling for å mestre en vanskelig sykdom så lenge det er realistiske mål. Dessverre har den blitt sammenkopplet med gradert trening og det skremmer naturligvis alle som blir sykere av en slik metode.


Det er helsefremmende å leve så mye man kan i fred og ro og å kjenne til at hjernen ikke kan skille mellom indre og ytre trussel. Det betyr at kroppen reagerer likt på fantasi om trussel og reelt trussel. Derfor finns det gode grunner til å søke seg mot trygghet, og å trene opp gledesmuskelen. Det gjør noe positivt med en når man dveler ved sider i livet som man kan føle takknemlighet over. Det er ikke det samme som å benekte sin situasjon og sitt liv. Jeg ser det som å arbeide mot å få en balanse i livet. Det er lettere sagt og gjort, men likevel er det et viktigt fokus.
Iblant er det helt ok å sitte eller ligge ned på gressplenen og å studere skyene på himmelen. kanskje de likner figurer? Det er lov å la fantasien gå sin egen gang og å se hvor man kommer.
Det finns mange fine meditasjoner å ta i bruk. Jeg bruker  apper fra ITunes og mine favoritter Andrew Johnsens forskjellige meditasjoner. Det koster ikke mye, men gir en meget god avslapning.
Jeg leser ikke så mye krimbøker lengre. Det er bedre for allmenntilstanden å velge feelgoodromaner.
Det kan også gi mye ro og god stimulanse å ha gode hobbyer som gir en indre ro.
Jeg holder meg også unna plasser der vi finner mye konflikter. Det taper en for energi og når man er kronisk syk kan energi ofte være en mangelvare.
MAN MÅ IKKE TÅLE ALLT!

 Vi kan gjennom valg av våre aktiviteter spille på lag med vår underbevissthet. Nøkkelordene er å velge aktiviteter som stimulerer fred og ro i kropp og sjel. Målet er å gjøre ting som får en å slappe av, man føler seg vel og tankene flyter som en båt. Bruk fantasien opprør deg frem.  Du vet nok intuitivt hva du skal søke deg til for følelser og aktiviteter.



søndag 7. juli 2013

Bryllup

For noen uker siden var vi på bryllup i Tyrkia. Det er litt ulikt et skandinavisk bryllup, ikke minst i antall gjester. Det var over tusen gjester den har kvelden! Det dere ser på bildet er den plass der brudeparet sitter når de sier ja til å gifte seg med hverandre. Det er ikke plassen og situasjonen som passer sammen med panikkangst eller liknende, når de gifter seg fremfor så mange gjester. Den her situationen kan gjøre hvem som helst nervøs.

 
Men brudeparet klarte seg helt strålende. De sa sine "Ja", og da gikk fyrverkeriet i gang likt nyttårsrakettene gjør hver eneste nyttår hos oss.
Brudeparet danset med alles øyner på seg. Det var så mange fremfor meg, slik at jeg ikke kunne ta noen nærbilder, men det her viser litt av stemningen.
 
 
 
 
Etter den første dansen kom den nærmeste familien opp på dansegulvet, og deretter kunne den som ville danse. Det var levende tyrkisk musikk, og tyrkisk dans. 
 
 
Det ble servert Coca Cola og vann til å drikke. Vi fikk også litt nøttemiks å spise. Det kan naturligvis ikke bli så mye å spise og å drikke når det kommer så mange gjester, og man ikke vet hvor mange gjester som kommer på bryllupet. Vi så en lastebil kommer med flere plaststoler, men likevel fikk mange av gjestene stå og se på bryllupet. Alle er velkomne.
 
 
Når brudeparet kjører hjem fra bryllupet, skal alle se at det sitter et nygift par i bilen. Det her er en dekorasjon på bilen som vi har sett tidligere. Etter bilen med brudeparet, kommer det en "karavan" med biler, som kjører etter brudeparet hjem. På vegen hjem tuter alle bilene mens varsellysene blinker. Etter et annet bryllup var vi en del av karavanen og vi registrerte at andre tyrkere ikke brøt karavanen.
  
 
 

fredag 5. juli 2013

End-of-life definitions.

Det har diskuterts en del om Nelson Mandelas alvorlige sykdom og høye alder. Det er ikke lett å vite hva som er sant eller ikke i alle spekulasjonene. Det vekker tanker som berører, ikke minst i min egen sorg. Jeg har arbeidet i helsevesenet i mange år og har naturligvis sett mye.

På bloggen KevinMD kan man lese
Nelson-Mandela recognize life Equation :

"By typical end-of-life definitions, Nelson Mandela is dying (he is in critical condition after a lengthy hospital stay, and has had multiple recent admissions). Those of us in the healthcare professions see this end-of-life equation all of the time: increasing severity of illness and frequency of hospitalizations plus advanced age almost always equals dying. Now, everyone likes to believe this equation may be altered by hopes, prayers, and modern medicine. But unfortunately, such yearnings usually fail to change the equation, no matter how powerful our offerings or how advanced our medicine."
Der tar bloggeren opp 3 viktige punkter som er viktig å tenke over når et liv er på veg til å ta slutt.

1. Recognize the end-of-life Equation.
2. Understand decision motivations.
3. Give permission to die.

Jeg mener det her er viktige punkter. Hvor lenge skal en syk gammel person holdes kvar i livet, når all livskvalitet har forsvunnet?
Jeg husker en gammel og syk mann, som var på sykehjem i 90-årene. Han kom selv frem til at han hadde levd nok lenge, og at det nå var tid for å dø. Han sluttet med å spise og drikke, og noen dager senere var det over. Han ble fri fra sitt lidende, og endelig var livet slutt.
Det finns en punkt for syke gamle, som synes livet har blitt plagsomt av sykdom. De lider mye og ønsker det skal ta slutt. De kan si at andre gamle som dør plutselig er heldige som slapp alt lidende som sykdom og plager gir.
Det kommer til en punkt at man bare må gi slipp om de gamle, for deres beste.
Vi vet ikke hvem av oss som kommer i samme situasjon når vi er gamle.
En dag kan det være vår tur, og hvordan ønsker vi selv det skal bli i en slik situasjon?

onsdag 3. juli 2013

Tack för den här tiden!

Jag vilar i mig själv.
Jag vilar i sorgen.
Jag fölger tankarna dit de leder mig.
Nu är det tid för kontemplation,
och för meditation.
Det som var är inte längre.
Det som är kommer inte för att bli.
Det är en tid för förändring, som det egentligen alltid är.
Något nytt ska komma,
och jag vet inte vad.
Det kommer nya perspektiv på det som var,
eller har de alltid funnets där?
Ett liv har tagit slut.
Min pappa finns inte mer,
här hos oss.
Ett liv,
en historia,
var färdiglevt förra söndagen.
Nu står vi med minnene,
bilderna som dyker upp i minnet.
Det kommer upp bilder om tider,
då vi hade något värdefullt i våra liv.
Pappa lever kvar i våra tanker,
og där kommer han att stanna kvar.
Pappa, vi glömmer aldrig dig!



Ja, nu är det tid för sorg. I 4 dagar besökte vi pappa på sjukhuset, och var hos pappa de siste dagarna. Jag gick in i rummet med öppet hjärta. Det fanns ingen annan väg för mig. Då är det lätt att se att kärleken går hand i hand med sorgen och förtvivlan. Vi kan ikke ha det ene utan det andre fölger med när våra nära och kära dør.
Pappa var 85 år gammal. Även om vi vet att våra kära åldringar dør, kommer sorgen över oss. Vi tänker på det som var, och nu är den tiden förbi. Aldrig mer.

I juni var det tid för att resa till Skåne och besöka mina föräldrar. Pappa visste om att vi var bjudna på bröllop i Turkiet. Efter det skulle vi komma hem till honom. Nær vi reste hem från Turkiet, sende jag en sms till min mor at vi kom till Skåne 2 dagar senare. På kvällen blev pappa inlagd. På morgonen (2 dagar senare) när vi närmade oss Køpenhamn, fick jag ett telefonsamtal på mobiltelefonen. Pappa var mycket sjuk. På natten hade en sjuksköterska hade ringt hem till mamma och berättat att pappa blivit sämre. Mamma var hos pappa på avdelningen så att han inte behövde vara ensam. Det kändes som att båten gick alltför sakta, när vi önskade komma till sjukhuset så snart som möjligt. Samtidigt var det ett stort sammanträffande att vi var på väg till Skåne. Jag har i lång tid varit bekymrad över hur det skulle bli när slutet närmade sig. Skulle jag hinna dit före han dog?
Nu visade det sig att Pappa skulle ha hela familjen hos sig på sina sista dagar. Mamma var där hela tiden, men vi andra kom på besök varje dag. Vi måste också ta hand om hunden som var ledsen för att matmor och matfar inte var hemma.
Det var en allvarlig stämning och mycket tid för att låta tankarna vandra, medan jag satt hos honom. Tankarna gick på det som hade varit, det som var, og på framtiden.
Min pappa tilhör en generation som har arbetat mycket hårt, med målet att ge sina barn goda möjligheter till ett godt liv. Han hela tiden haft familjen i fokus, och har pratat mycket om sina barn. Jag har genom åren haft många goda samtal med pappa. Han var en person som frågade mig hur jag hade det, även när han var sjuk.

När vi äntligen kom till sjukhuset och avdelningen, hadde han ikke längre kraft til att prata. Det var nog att bara andas. Fokus måste vara att pappa hade det så bra som möjligt sina sista dagar. Avdelningspersonalen gjorde så gott de kunne med att lindra symptomerna. Han skulle inte ha ont. Mina tankar gick ändå på om han kunne ha andra typer av svårigheter. Hvordan hade han det?
Hur kändes det för honom att närma sig slutet? Var han orolig? Sorgsen? Vår uppgift måste vara att trösta och att ge kroppskontakt, lika mycket för oss som för honom. Kroppskontakt når dit orden inte når. Hur han än hade det kan det aldrig vara fel att hålla handen, stryka med handen över kinden, over håret. På den måten kände jag meg helt tilstede där och då.

Jag minns hur hans röst avslöjde leendet, när jag sa något som han tyckte var roligt. Det var en
magisk tid när jag trodde att månen följde efter oss när vi åkte bil. Gång på gång berättade jag för mina föräldrar att månen följde efter oss när vi åkte bil. Den rösten hade han också när vi gav han katten Pelle på farsdag.
Det är inte lätt att vara gammal och sjuk. Det är inte lätt att vara sjuk för någon, men de äldre är mycket medvetna över att slutet kommer närmare för varje dag som går. Kroppen är inte længre vad den var. Det är inte många år sedan min pappa hade mycket mer energi än vad jag hadde. Han var en gang både rask och stark, snabb i tanken, och pratade mycket med alla.
På gården hade vi djuren, naturen och sammanhangen om hur livet hänger i hop. Man kunne fölga liv och död. Framför ögonen hadde vi hela processen från åker till middagsbordet. Det var ett tydligt sammanhang man kunne vila i.
Sommaren när pappa skulle fylla 50 år och jag skulle fylla 15, hade pappa mycket mer energi än vad jag bara kan drömma om i dag. Pappa hade ferie från sitt arbete. Då plockade vi jordgubbar på grannens stora jordgubbsfält. Pappa tyckte det var socialt och trevlig. Jag tyckte mer att det var slitsamt att gå upp förfärligt tidigt på morgonen, och det var ett slit. Men pengar ville jag tjäna. Jag önskade att köpa en moped, som skulle innebära en stor frihet. Vi bodde ute i naturen, och det var ingen busshållplats i närheten. När tiden för jordgubbsplockningen var slut, fick jag också de pengar som pappa tjänade på jordgubbsplockningen. Jag visste inte om att han (mina föräldrar) hade den planen, och det blev naturligtvis en stor överraskning!
Naturligtvis var det dagar som jag blev sur när jag inte fick göra som jag ville, eller måste göra något som jag inte ville, alltså att hjälpa till hemma. Finns det någon som inte har upplevt det samma?
Men det är inte de tankarna som kommer nu.
Det som kommer upp på ytan nu, är allt det goda som var, och som lever vidare inne i mig.
Pappa var väldigt glad och tacksam för all hjälp och stöd som mamma gav honom, när han blev gammal och sjuk. Han tyckte att hon var fantastisk, och det tycker vi andra också.
En månad före ham avled, sa han att livet nu var bak honom, och att han inte hade så långt tid kvar. Då sa han "Man får säga tack för den här tiden".
Det är precis det som jag känner just nu.
Tack för den här tiden, Pappa!
Vila i fred!



Min moster avled i april. Det känns konstigt att hon inte lever längre. 63 år är ingen ålder.
Hennes barn skrev underbare texter som vi kunde läsa i Kristianstadbladet.
Jag har valt att skriva min tack till Pappa här på bloggen.
Jag skriver på svenska så att det blir lättare för mina släktingar att läsa det här.
Vila i fred Karin!

Min kusin Gunvor dog samma dag som Pappa.
Vila i fred Gunvor!