Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

søndag 24. mars 2013

Livet forandres og det er bare å følge med.

Når jeg var hos frisøren igår, og hadde jeg en interessant samtale. De senere 1-2 årene har håret mitt forandret seg fra rett hår til litt krøller. Det løfter seg fra hårbunnen, fra å tidligere hatt et hår som la seg helt platt. Det har forundret meg meget at håret på en måte har løft seg, i samme periode når jeg har vært skikkelig dårlig på grunn av den kroniske periodontitten. Det litt over siste året før jekselen knektes og sannheten kom frem i lyset, følte jeg at immunforsvaret ikke var på topp. Man får for eksempel ikke helvetes ild når man er full av vitalitet.
Hun som klipte meg hadde  vært med om det samme når hun selv var veldig syk. Helt plutselig hadde hun krøller i håret! Hun hadde hatt mange kunder som hadde vært med om det samme. Hun hadde forsøkt lese seg til en forklaring og sa det kunne være at hormonebalansen hadde forandret seg i sykdomsprocessen. 
Når jeg fortalte henne om at jeg i mange år hadde hatt en kronisk periodontitt og at det ikke gitt utslag på noen utredning, syntes hun det hørtes skremmende ut. Tidligere syntes jeg det var fortvilt å være så syk, uten mulighet til å få behandling i helsevesenet. (Før å få en behandling må legen vite hva som er feil. Nå må jeg gi henne rett! Det er skummelt at en kronisk peridontitt kan få utvikle seg i mange år (over 20 år.) og fra en innflammasjon i tannrota, har den fløttet seg opp i kjevebeinet. Bakteriene har fulgt med i blodbanen, og derfor kunnet sette spor i hele kroppen! Kan det være derfor jeg har et høyt kolesterol? Jeg vit ikke!

Iblant er jeg trøtt på å repetere meg selv gang på gang i de sosiale mediene. Samtidligt er det så alvorligt at det er min skyldighet til fellesskapet å informere slik at flere får opp øynene for at man kan være syk, selv om utredningen ikke viser noe. Det her er noe som kan skje hvem som helst! Vi har ikke kontroll over alt som skjer oss i livet.

Det er mange budskap idag om at vi skal ta ansvar for vår helse, og det høres fornuftig ut, så lenge det ikke likestilles med at man på den måten kan helgardere seg for sykdom og ulykker. Hvis man tror det er man ikke forberedd på livets realiteter. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, leser jeg ofte. Innen visse rammer så kan jeg være enig, men det kan også brukes som et argument for å ikke behøve å tenke på de som sliter vondt. Alle kan ha nytte av å lære seg å mestre ulike situasjoner i livet, men det løser ikke alt. Vi kan ikke mestre bort livets realiteter! Det er lov å reagere på livet! Man kan tenke på flere linjer samtidligt. Når jeg leser om personer som har vært med om mange traumer i mange år, lærer seg å forandre sine tanker og atferd, men ikke å fokusere på sitt lidende, da undrer jeg meg. Hvordan kom vi hit? Hvordan ble det så her?
Tørr man egentlig å møte personer med traumer og vonde erfaringer? Eller er det slik at det ikke finns nok tid og rom for det?

Hvis man på en arbeidsplass fokuserer på stressmestring og ikke hvordan du har det, kan det i verste fall lede til en ansvarsfraskrivelse fra en arbeidsmiljø som kanskje ikke er så heldig for de ansatte.

Hvis vi ikke tar oss tid til å se nyanserne i det her, er jeg redd vi får et kallt samfunn.

Det snakkes mye om sykdomsvinster i samband med sykdom, og det kan være folk som opplever det slik. Men det blir for enkelt å generalisere det til de fleste langtidssyke. Kan nok være godt å komme fra jobben iblant når man blir syk i kortere perioder, hvis en har et tungt jobb med mye stress.

Når jeg ser på min egen tid med sykdom over lang tid får jeg mye vanskeligere med å se den vinsten. Jeg fylles i stedet med en stor sorg! Det her var ikke noe jeg har valgt for noen vinnings skyld! Jeg hadde helt andre drømmer om min fremtid og mitt liv. Jeg satset flere år og penger i min utdannelse til psykolog, og hadde planer om videreutdanning. Som psykolog har man mange forskjellige muligheter til var man kan arbeide, og det er frihet for meg.

Man blir tildelt ting i livet, og en del ting kunne man gjerne avstå fra, hadde det bare gått. Jeg har i mange år år satset mye tid og penger for å komme ut ur sykdom til frisk. Men her har jeg også blitt klar over at vi ikke har kontroll over alt i livet. Det var en tilfellighet at min jeksel knektes i høst og at jeg på den måten fikk vite at jeg hatt en kronisk tannrotsbetennelse i mange år. Den hadde jeg virkelig ikke ønsket meg, men den fikk jeg likevel.
Det var heller ikke mitt valg å være kronisk syk, og å gå miste om alle år med alt hva livet kan gi en når en er frisk.
Det var heller ikke mitt valg å bli vitne til en barnekidnapping, da jeg forstod at det her var alvorlig allerede der og da. Jenta ble etterpå myrdet etter dager med grov vold og ingen mat og drykk. Jeg valgte faen ikke heller at vi alle måtte vente i 15 år til den skyldige ble tatt. Det var noe som slapp taket i meg når Helens myrder ble dømt i rettegangen, og det var nok slik at utryggheten satt i hele tiden, selv om årene gikk.
Jeg valgte heller ikke å slå i hodet på arbeidet, da jeg hadde et "minne" av det i flere år til jeg kom til min osteopat som løste opp det som kunne løses opp. Hun kjente en sterk kompresjon i de øverste nakkeknoklene, og bare det i seg selv kunne gi mange forskjellige symptomer.
Ja og så var det matintoleransen, som avslørte seg når jeg kuttet ut sukker og hvitt mel. Det viste seg at min feber forsvant og urolige tarmer roet seg når jeg ikke lengre spiste godterier, is, kaker, brus, rundstykker, pasta, pizza, pajer, piroger etc, etc, etc. Når jeg skjønte at jeg ble sykere av det her tok jeg konsekvensene av det.
Jeg har også levt parasympatiskt, meditativt og så videre, og jeg tror mine livsstilsvalg har hatt betydning. Det er ikke slik at jeg ble frisk, men at jeg nok kunne vært enda sykere hvis jeg ikke tilpasset min livsstil til mitt helsetilstand. Vi kan ikke helgardere oss fra livet!

Jeg tar meg også tid til å tenke over hva som kan være det smarteste valget for min helse idag. Hvis jeg ser tilbaks har jeg vært med om kronisk stress i mange år (over 20 år). Da tenker jeg ikke bare på psykisk stress, og psykiske traumer. Jeg tenker også på et immunforsvar i stor aktivitet i mange år, som det blir ved en kronisk bakterieinnflammasjon. Det er også stress. En kronisk kompresjon mellom nakkeknokler må man også se som en kronisk stress. Det blir det samme med matintoleransen og et blodsukker som svinger altfor mye. D-vitamin mangel er også et stresstilstand. For hver eneste ting som blir løst føler jeg en stor lettelse, ikke minst fysiskt!

Hva jeg aller minst trenger nå er mer stress. Hvis jeg skal bli bedre må jeg fokusere på å leve parasympatiskt og å søke meg mot meditasjon. Jeg har lest en del om de skader som kan skje i kroppen ved kronisk stress og det er ikke lite. Det påvirker psyken og fysikken, alle organ i kroppen ned til cellnivå. Da må man undres over om det går å bli helt frisk? Fokus må bli her og nå og ha det så bra som det går. Hvis stress kan skade kroppen ned til cellnivå, kanskje man tenke at mye meditasjon kan kan gjøre det samme fast omvendt. Jeg har noen ganger når fått spørsmålet om jeg tror at man via psykologiske teknikker kan påvirke fysikken. Ja, det tenker jeg og det er ikke noe rart i det.
Jeg tenker også at vi kan gjøre mye her for å få det bedre med oss selv og hverandre. Hva beroliger? Hva stimulerer? Hva gleder? Hva er meningsfullt? Hva styrker og hva svekker?
Hvordan er klimatet? Naturen? Miljøet? Arbeidsmiljøet? Familjen? Gruppen? Individen?
Hvem ser? Hvem hører? Hva er fokus? Det er mye som påvirker vår velvære og vår helse? Jo mere vi tenker over det, desto mere bevisste blir vi.
De menneskelige møtene har stor betydning og det må vi ikke glemme når vi arbeider med menneskers helse.

Men om jeg tror at man via stressmestringsteknikker og andre psykologiske metoder kan være den eneste løsningen for sekkediagnosen ME, så er mitt svar et tvekløst NEI. Det er heller ikke den eneste metoden for å aktivere kroppens friskprosesser. Det blir for naivt for min del.
Hvis bevisstheten og psyken har kraft til å styre hele vår helse, kropp og sjel, trengte leger ikke bekymre seg over bakterier som er resistente mot antibiotika. Myndighetene hadde ikke lagt tid på hjemmesiden Er det farlig på internet for å lære oss om kjemiske stoffer i vår nærmiljø som vi må passe oss for. Det finns også en grunn til at kostdoktorn.se er en av Sveriges største helseblogger. Selv om psyke-soma er =1 er det fremdeles mange faktorer å holde orden på. Jeg håper at oppdagelsen av vi med hjelp av tanker og valg av aktivitet kan påvirke vår helse blir en sovepute for å ikke ta tak i de miljøproblemer som vi står i idag. Det er viktig at vi tenker på dem som kommer etter oss og som skal leve med de konsekvenser av de valg vi gjør idag.

Foruten de psykiske mestringsmetodene som jeg bruker i praksis, må jeg komplettere med mat og drykk som styrker kroppen, og ikke aktiverer inflammsjonsprosesser. Jeg må også se til å få nok sol og vitaminer. Blodsukkeret må være så stabilt det går. Jeg må bevege meg samtidlig som jeg ikke overbelaster meg. Det er sunt! Jeg må sove godt om natten og dt gjør jeg nå etter jeg har begynt med CPAP på natten for å ikke ha pustestopp når jeg sover. (Det har naturligvis også vært en stress for hjernen) Man kan gå turer samtidlig som man driver med mindfullness, og det er en god studie i velvære. Og det er så viktig å føle seg vel, og å bli vant ved den følelsen. Jo mer vi arbeider med å føle oss vel her og nå, desto mer blir det en vane. Det er kanskje ikke noe man har vært vant ved når man er syk siden mange år. Det er en viktig vane som vi må ta alvorlig!

Jeg merker at leger blir stille etter å ha snakket med meg en stund, og det tar jeg som positivt. Det er det som er mitt mål. Hvis man kan stimulere leger til å tenke i andre baner så er det mye å vinne på det. Jeg er et levende eksempel på mye, ikke minst at man kan være meget syk, selv om det ikke går å se det i de prøver vi har idag. Jeg kan ta et eksempel  en lege jeg snakket med for et par uker siden. Vi snakket om at jeg trengte å trene. Jeg spurte om han trodde det hadde hjulpet med gradert trening for å bli frisk fra min kroniske periodontitt (hehe). Det trodde han ikke nei. Da spurte han man om ikke infeksjonsprøvene hadde markert infeksjon. Han fikk en fundersam blikk når jeg sa at det ikke hadde synts på prøvene.

Alle i ME sekken er ikke støpte i samme form, like lite som de med depresjoner, eller hjertesyke, eller kreft. Derfor ble jeg forundret da jeg nylig hadde en diskusjon med en lege på Twitter. Han så ikke noen vinst med å skille opp pasientene i ME sekken. Min tanke er at behandlingsmessig er mye å vinne på det, da vi er veldig forskjellige.
For meg som psykolog er det en selvfølge å se individen, historie, livssituasjon, symptomer, diagnose, helsesituasjon og så videre. Derfor blir det merkelig om det samme ikke skulle gjelde ME sekken. Jeg undrer meg over hvorfor noen har vanskelig å forstå hvorfor de ME syke og deres pårørende har synspunkter på det. Det er det minste å forvente at leger og psykologer skiller ut hvem som skal behandles med gradert trening og hvem som ikke tåler det.

Når man setter ME diagnosen har man utelukket andre sykdommer, men er det mulig å være så sikker på de tester vi har idag. Utredningen viste ikke noen annen sykdom på meg, mer en at symptomene tydde på ME. Det er en del som mener cbt/gradert trening er en bra behandling på ME diagnosen. Betyr det da at jeg skulle blitt behandlet med cbt i kombinasjon med gradert trening og blitt vegledd til å ikke lytte for mye på symptomene? Hvis behandlingen ikke viste noen effekt på meg, var det da jeg som var rigid og vanskelig for å forandre tankemønster? Hvis jeg da hadde protestert og sagt at den her behandlingen ikke fungerer for meg og at jeg i stedet måtte aktivitetstilpasse. Hadde det vært det samme som sykeliggjøring og somatisering? Hvis jeg hadde protestert mot flere behandlere som var sikre på sin sak, hva hadde jeg da fått for diagnose?

Nå har det ikke vært så ille for meg. Jeg har hatt behandlere med lang erfaring og som har sett mye i hele sitt yrkesliv. Men noen kommentarer på Twitter setter igang mange tanker i mitt hode...

Det er for meg med kunnskaper og livserfarenhet en selvfølge å føle samfunnsansvar og å bidra til felleskapet med det jeg har. Fellesskapet er vi alle og vi deler livet her på jorden.

Den 28/6-2011 skrev jeg bloggen Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet? Da skrev jeg blant annet:
"Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!"
 
 En måned senere skjedde katastrofen i Oslo og på Utøya!
Ta vare på dere selv og hverandre!
Vi behøvs!

mandag 18. mars 2013

Det er som det er!







Hvordan man på et konkret plan kan påvirke kropp og sjel er gjennom pusten. Pusten styres både med viljestyrte nerver og ikke viljstyrte nerver.
Når vi er i en situasjon som føles opprivende, er det viktig og huske på og puste dypt med maven. Når vi blir opprørt er det lett å puste overfladiskt, men hvis vi husker på å puste med maven kan vi komme tilbaks til avslappet tilstand. Det finns situasjoner der det her er lettere sagt enn gjort, men det er likevel en ferdretning å gå.
Når vi husker å puste med dypt med maven kommer vi inn i her og nå.
Når tankene fladdrer videre glemmer vi å være her og nå, og det kan gjøre at vi glemmer å puste.
Det er derfor det er så viktig å skaffe seg pusterom! Det er når vi har pusterom som vi er nær oss selv, og vi får kontakt med vår indre gps. Når vi har kontakt med vår indre gps, ser vi vår vi står her og nå, hvis vi er der vi ønsker å være, eller om vi skal gå videre i den ene eller den andre retningen.
Hvis vi for lenge har trykt unna våre egne ønsker og behov, kan det føles tomt.
Da er det høy tid for å gi seg selv pusterom, tenkrom og tid for å føle på hvordan vi har det.
Det her er et rom eller en kryssveg der kropp og sjel, psyke og soma kan møtes, noe som kan lede til nye innsikter, aha-opplevelser, og vegvalg. Kanskje man føler ro og harmoni og at man er på et godt sted i livet.
Man har kanskje trykt ned sine tanker og følelser gjennom altfor mange år og har et livs floker og byrder å begynne å nøste i.

Kan man hvile her og nå kan man for en stund føle letthet. Hviler man kjemper imot det som er her og nå, leder til at livet blir mere strevsomt.
Hvis man i stedet roer seg ned og føler på det som er nå kan det føles befriende for kroppen. Kanskje trykker tårene på, latteren, søvnen eller noe annet. Hvis vi får rom for det her er det lettere å komme videre.
Det blir så mye tyngre å trykke ned de her impulsene og å forsere videre. Hvis man tror det her er positiv tenking, gjør man et stort mistak!
Hvis du husker noen gang du har latt tårene komme, og gråten fått være der for en stund, kjenner du kanskje en lettelse etterpå. Jeg har ofte pustet meg gjennom følelser til avslappningen kommer og det blir som en livets pust.
Det snakkes om gradert trening for mange som er syke, og tanken er god. Men jeg tror at i en del fall er mere effektivt å oppleve det som er her og nå. Hvordan føles det å bli bedre fra en sykdom hvordan fremgangen nå enn kommer fra?
Når en har vært syk lenge kanskje det er viktigere å føle på at livet kan være litt lettere, og ikke bare er en kamp!
Livet kan lett oppleves som en kamp når man er svekker av sykdom i lang tid. Da tror jeg at "mindfull moments" viktigere for tilfriskning enn å gjøre, gjøre, gjøre så forbasket mye.
Det her kan være forskjellen på fremgang og motgang!

Det finns mye å vinne på å arbeide med tilstedeværelse og å observere de tanker og følelser som kommer frem i den livsfasen! De her tankene og følelsene kan være en hjelp til helbredelse.

Tror ikke noen tviler på at våre tanker og følelser påvirker vår fysiologi.
Spørsmålet for enhver av oss er hvordan!

Når man har vært syk lenge, er det så mye man ønsker å ta igjen. Da kan fristelsen være stor til å gjøre, gjøre, gjøre... Problemet er at vi ikke kan ta igjen alt som vi ikke har fått være med om. Sorgen er vår følgeslager og nyorientering er et nøkkelord. Da må vi fremdeles ta oss tid til pusterom.
Når vi tar oss tid til pusterom, da ser vi om vi er på veg å bli fartblinde, om vi er redde for å gjøre noe som helst. Det er når vi holder siktet innover, vi blir kjent med oss selv, den vi er her og nå.
Hvordan skal vi lære oss å elske oss selv hvis vi ikke har tid til å lytte på oss selv?
Hvordan skal vi få våre behov tilgodesett, hvis vi ikke tar oss tid til å lytte?
Hvordan skal vi holde oss friske hvis vi krampaktig holder kampen i gang, og vi ikke gir oss tid og rom til å puste?
Er det noe rart så mange føler seg på etterskudd?

Grensen kan iblant være hårfin mellom resurser og underskudd! Husk og pust!
Det å leve bevisst kan gjøre forskjell! Når vi lever bevisst, lever medvetet, er det lettere å navigere videre. Når ting er med i vetandet...

søndag 17. mars 2013

Tror noen leger må skjære gjennom illusjonen!

Jeg har både i mitt arbeidsliv i helsevesenet og som langtidssyk fått se og høre mye. Idag tenker jeg på noen legers store "tro" på de positive tankers kraft. For noen uker siden var jeg selv på en legetime for å hjelp med en ting. (Sier ikke hva og hvor, fordi hvem legen er spiller ingen rolle)
Han mente det var en fordel om jeg gikk ned i vekt, noe jeg kan være enig i. Jeg forklarte hvorfor det ikke hadde var så enkelt siden lang tid, med kronisk tannrotsbetennelse og det dårlige allmenntilstand jeg hadde hatt. Hvis jeg gjorde for mye ble jeg sykere, symptomer som sterke nevropatiske smerter gikk ikke å flykte fra. Infeksjoner som avslørte hverandre er ikke tidspunkten for å begynne å trene. Det var også en 3-4 år siden jeg sluttet med godterier (unntatt 70% mørk sjokolade), kaker, godterier og brus. Jeg såg på sykepleieren at hun godt skjønte hva jeg sa.

Jeg fortalte at jeg hadde gjort min egen behandlingsplan (mestring) som skulle styrke frisk prosessene i kroppen på mange plan.
Legen sa: Ja bare man tror på det. Det er viktigt å tenke positivt, da blir man friskere...
  Jeg husket på alle jeg har møtt som tenkte positivt til de kollapset.
Jeg svarte legen at, ja, det er bra å være positiv så lenge man er realistisk.
Vi snakket videre litt til å han hadde fremdeles sin tro på å være positiv og da kunne man bli frisk.
Da satt jeg å tenkte innom meg på når jeg bestemte meg for å bli frisk, og gikk ikke homeopatibehandling og kvantemedisinbehandling. Men de positive tankene hadde ikke noen effekt på hva jeg nå vit var en kronisk periodontitt.
Nei, det er ikke alltid, sa jeg.
Legen var trevlig, og han hadde en "besværlig" pasient som hadde hatt åresvis med egenstudier i akkurat det her emnet, hehe!
Ja, visst er det slik at våre tanker, følelser og valg påvirker, men det er mer komplisert enn som så. Livet er komplext!

En annen situasjon jeg husker er et annet sammenheng der jeg også er pasient, men det er andre som også er pasienter som snakker en dag. De undrer så mye over de legesamtaler de har med legen. Han sier til dem at de skal forandre sine tanker, sier de. De får fylle i blanketter. Ved neste legetimer får de også også fylle i blanketter om de mår bedre eller dårligere. Men hvordan forandrer man på sine tanker spør de meg. De vit ikke hvordan man gjør, og de føler seg bare dumme! Legen de snakker om er en koselig mann som helt tydelig mener vel. Det tviler jeg ikke på. Men jeg sa til damene at for å forandre sine tanker trenger man gode verktøy som skal tilpasses inidividet.
Jeg tror legen fikk en konfrontasjon etter det, men jeg så han er en stabil mann, som vært med mange vintrer før. ;)

Det finns en annen "illusjon" som en del leger kanskje trenger å gjøre opp med. Det er, som det kan se ut til, den "illusjon" som handler om når utredningene ikke viser noen bio-markører som kan vise mot noen sykdom. Leste en kommenta,r på Twitter, som sa at pasientene burde være glade når utredningene ikke viste på noen sykdom. Med andre ord skulle man kanskje være gla for et tilbud om cbt og kanskje en gradert trening? Hva vit jeg?

Da tenkte jeg på alle de undersøkelser jeg har vært med om, som ikke viste noe som helst, mer enn muligens litt høyt kolesterol. Jeg var likevel syk, men hvordan skulle jeg løse det?
Det var tydelig at det var jeg som måtte ta tak i det men hvordan skulle jeg begynne?
Akupunktur? Nei. Men homeopati da, og litt kvantemedisin? Nei.
Men om jeg spiser annerledes da? Kutter ut sukker, godterier, kaker, is og brus? JAA! Feberen forsvant, og tarmeaktivitetene ble helt annerledes! Var det da smertene i leddene forsvant? Tror det.

Prøvde osteopati. Kunne det være en hjelp?
Hun fann en sterk kompresjon mellom de overste nakkeknoklene, noe som kunne forklare alle symptomene. Behandlingen gav en deilig avslappning, men dessverre fikk jeg større problemer med de nevropatiske smertene. Nedoverbakken hadde begynt igjen, med helvetesild, nevroptaiske smertene og så videre. Helsekontroll viste ikke noe som helst, mer en litt høyt kolesterol.
Slik var det til jekselen knektes og den kroniske tannrotsbetennelsen kom frem i dagen.

Jeg har derfor litt vanskelig å være glad over at helsekontrollene ga utslag på noe av de her tingene.

Men hurra for internet, som gir inspirasjon til å søke informasjon og inspirasjon til å lete videre!
Det er for eksempel på internet jeg fikk inspirasjon til å prøve D-vitamin kapsler. Plus alt det andre!

Vi skal heller ikke glemme alle hyggelige mennesker som jeg har blitt kjent med på de sosiale mediene!

Sykdom gir en unik mulighet til utvikling. Den indre reisen er enorm! Det er mye unødvendigheter som rinner av en. Man lærer seg hva som er viktig for en selv, og står mer og mer stadigt på jorden. Det gjør man ikke når man er som dårligst. Tvil og håp slår følge og opp og nedturer følger hverandre. Man lærer seg selv å kjenne på godt og vondt, det som gjør godt og det som gjør vondt.

Man lær seg hva som virker i praksis og man lærer seg mengder med mestringstrategier hvis man ikke er for hardt mot seg selv. Og man gjør mistak!
Alt det her er en selv.

Den som tror at det bare er å bytte tanker, tenke de postive tankene, da løser det seg, lever i en illusjon!

Det er tid å våkne opp! Livet er ikke så enkelt!

Det er viktig å tenke konstruktivt!

Det jeg gjør idag har konsekvenser, og hva ønsker jeg skal være resultatet?

Det her er et arbeide som vi arbeider med hele livet.

Vi gjør ikke det her ensamme.

Livet er et fellesprosjekt!


Nå må jeg komplettere det her med å si at jeg har hatt positiv erfaring med å samarbeide med leger i alle år jeg har arbeidet i helsevesenet. Så derfor skriver jeg det her med glimten i øyet, og litt, litt alvor! ;)


Den 14 juli, 2011, skrev jeg en blogg om positiv tenkning og forskjellige nyanser av konsekvenser fra "positiv" tenkning, og hva som egentlig er positivt. Du finner det blogginnlegget her. VG tok inn innlegget på lesernes VG, og jeg fikk mange spennende kommentarer i samme tema. Vi trenger konstruktrive mål som leder til en bedre situasjon, og ikke virkelighetsflykt fra livets realiteter. Vi behøver møte livet på godt og vondt, og det gir oss bedre mestring til å møte det som er.

torsdag 14. mars 2013

Jeg har fått en Blog award Fra Trollmor!

Jeg blir glad for hver eneste en som leser min blogg, og da er det forståss stor stas å få en Blog award! Tusen takk, Trollmor!


Har tenkt en del på hvilke som skal få en Blog award fra meg, og jeg har lyst til å satse på psykisk helse den her gangen.
Jeg leste en blogg i Tidskriftet i januar, som heter Et tastetrykk unna medlidenheten. Det var en blogg som rørte opp mye følelser i den gruppe som skriver depresjonsblogger. Jeg har ikke lest mengder av depresjonsblogger, men regner med at man der som på andre steder har gjorts mistak. Vi har alle våre styrker og svakheter. Jeg må samtidlig ta avstand fra diskusjoner om hvordan man kan kombinere medisiner, og tips på metoder for selvskading.

Samtidlig vil jeg forsvare bloggernes rett til å skrive om hvordan de føler seg, og deres opplevelser av helsevesenet. De blogger jeg følger gjør en viktig jobb til å informere, diskutere og å reflektere over hva de og andre med psykiske lidelser må slite med. Vi sitter ikke med alle kunnskaper og vi er alle i utvikling!
Skulle jeg som psykolog nekte mine pasienter/klienter å skrive og forteller hva som gikk galt, hvilke mistak som gjorts og så videre?

Så derfor:

Vi er hele elefanten En meget klok og reflektert dame, som skriver om traumer, psykisk helse og psykiatrien. Anbefales varmt!

Sigruns blogg setter lyset på mange viktige ting, traumer, hvordan språkbruk kan skade de som sliter meget vondt etter traumer, forskning på psykiske lidelser, kritiserer bruk av tvang i psykiatrien, og annen behandling i helsevesenet. Hun gjør mange viktige refleksjoner, og enten du er enig eller uenig med henne, så får hun en å tenke! Veldig bra Sigrun!

En del av meg er meget flink på å sette ord på sine erfaringer av traumer for eksempel, hvorfor hun opplever den behandling hun fikk i helsevesenet ikke var en god hjelp. Hennes refleksjoner kring kognitiv terapi, at hun i den behandlingen opplevde seg som en feilvare! Hun skriver at hun i terapien ikke fikk bearbeidet sine traumer, og hvordan hun senere kunne slappe av å arbeide seg gjennom sine sår. Jeg er glad du har skrevet den bloggen!

Du er ikke alene er en blogg om overgrep som jeg har har oppdaget helt nylig. Den inneholder mye informasjon og bloggen skrives skrives på en måte som gjør meg nysgjerrig nok  til lese mer, og meg.

Den siste Blog award går ikke til en depresjonsblogg uten til en ME ungdom:

Thea Kristine May  Det er meget spennende å følge deg i din livsreise det innebærer å være meget syk, til å nå kunne reise til solen på vinteren! Det her er en stemme som er meget viktig i ME debatten!

Dere er alle verdt oppmerksomheten og jeg håper dere orker med å fortsette å synes i de sosiale mediene! Vi trenger dere!


Hvis du velger å ta i mot awarden skal du:
1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.

Endelig protesterer legene!

Jeg har i flere år lurt på hvor lenge omorganiseringer, byråkratisering, og pengebesparinger i norsk helsevesen som legene skulle være stille. Vi har fått et system i helsevesenet der enkelte diagnoser er mere lønnsomme enn andre. Det er et system som både leger og pasienter blir lidende av.
Det er en prioriteringsliste der vi kroniskt syke kommer langt ned.
Leger er i en situasjon der de skal tjene penger til sin enhet, og hvor mye tid til å snakke med sine pasienter får de da.

Leger trenger en anamnes, pasienthistorie, der de skal få et bilde av pasientens sykdomshistorie, sammen med symptombildet. Med den informasjonen får de et bilde av hvilke utredninger som trengs, og et bilde av hvilken/hvilke diagnoser som kan være aktuelle.

Jeg ser i ME-miljøet, at folk kan få andre diagnoser etter mange år. Det sier meg at ikke alle er godt nok utredde! Tilhører man en diagnosegruppe som er lavprioritert da kan årene gå fort uten at man får en god nok utredning.

Hvis politikerne tror at de kan spare penger på den her politikken i helsevesenet, narrer de både seg selv og offentligheten.

Jeg finner mange grunner til at som pasientaktivist støtte legene i den her saken. Jeg har tidligere ikke sett meg som aktivist, uten mer som en kunnskapspreder, men det her får meg til å ta ordet aktivist i min munn.

Hvis legene hadde hatt mere tid til å snakke mere med pasientene tror mange syke hadde hatt en bedre situasjon, selv om det ikke løser alle problemer. Men det er en annen viktig diskusjon.

10 leger har skrevet et innlegg i Tidskriftet for legeforeningen. De er:

  • Vegard Bruun Wyller: postdoktorstipendiat, Kvinne- og barneklinikken, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet.
  • Sven Erik Gisvold: spesialist i anestesiologi, overlege ved St. Olavs hospital i Trondheim.
  • Egil Hagen: spesialist i indremedisin og nyresykdommer, overlege ved Sørlandet sykehus i Arendal.
  • Rune Heggedal: spesialist i anestesiologi, avdelingsoverlege ved sjukehuset i Volda.
  • Arnulf Heimdal: spesialist i allmennmedisin og fastlege ved Kjelsås legesenter, Oslo.
  • Kjetil Karlsen: fastlege ved Sørbyen legesenter i Tromsø.
  • Jannicke Mellin-Olsen: spesialist i anestesiologi og overlege ved Bærum sykehus.
  • Jan Størmer: spesialist i radiologi og overlege ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.
  • Ivar Thomsen: spesialist i allmennmedisin og fastlege ved Forus legesenter, Stavanger.
  • Torgeir Bruun Wyller: spesialist i indremedisin og geriatri, overlege ved Oslo universitetssykehus.


  • De er kritiske til det system og den organisasjon som vi har i norskt helsevesen. Konsekvensene er blant annet de her:


    "Dårligerekliniske tjenester. Hovedstadsprosessen har ikke bedret de kliniske tjenestene (6). Dette er i samsvar med internasjonale erfaringer (7). Eldreomsorgen er allerede i dårlig forfatning mange steder, og samhandlingsreformen rommer elementer som vil gjøre vondt verre (8, 9). Erfarne leger må bruke så mye tid på møter og rapportering at det svekker oppfølgingen av pasientene i vesentlig grad. Pasientenes tillit til systemet forvitrer. Denne tilliten er både en viktig forutsetning for gode tjenester og et mål i seg selv (10).
    Økonomisk ineffektivitet. Det påståtte innsparingspotensialet ved new public management er ikke dokumentert. Sykehussammenslåinger fører tvert imot ofte til høyere realkostnader (7, 11, 12). Økende byråkratisk kontroll representerer en kostnad i seg selv – det er i dag flere administratorer enn leger ved norske sykehus. Samtidig kan kontrollregimer føre til at «fotfolket» blir mindre effektive (13).
    Demokratisk underskudd. Når ansvar flyttes fra politikere til byråkrater, flyttes også makt. Dermed forvitrer folkestyret, slik makt- og demokratiutredningen har vist (2). Byråkrater er ikke på valg. Når de viktigste bestemmelsene tas på styrerommene, forvitrer den politiske diskursen til tom retorikk.
    Kompetanseflukt. Delegering av dilemmaer kombinert med lojalitetskrav skaper moralske konflikter for den enkelte helsearbeider (14 – 16). Man stilles overfor et umulig valg – troskap mot «linjen» versus troskap mot den enkelte pasienten. En kortsiktig løsning kan bestå i å arbeide stadig raskere. Langtidsvirkningene er demotiverte helsearbeidere, fallende personlig ansvarsfølelse og flukt fra faget (17, 18).
    Moralsk forfall. Et annen mulig tilnærming til det moralske krysspresset er å gi avkall på sine idealer. Dehumanisering av helsesektoren kan skje ved at helsefagenes tradisjonelle verdigrunnlag fortrenges av teknisk-økonomisk språk, tenkning og handling. Det er symptomatisk at både helse- og statsministeren distanserer seg fra tragiske enkeltsaker, utløst av omorganisering og systemsvikt, ved å vise til at det «gjennomsnittlig» er god kvalitet i helsetjenesten (4, 19). Det er et tegn på moralsk forfall dersom helsearbeidere begynner å tenke på samme måte.
    Systemet med innsatsstyrt finansiering (ISF), også et ektefødt barn av new public management, er en god illustrasjon på flere av disse negative konsekvensene (20): Kliniske tjenester blir dårligere fordi man prioriterer «lønnsomme» pasienter foran «ulønnsomme». Den økonomiske effektiviteten svekkes – dels fordi selve kodingen stjeler ressurser fra primæroppgavene, dels fordi de innebygde incentivene i systemet dreier virksomheten mot det som gir inntekter for avdelingen fremfor det som er fornuftig ressursbruk for fellesskapet. Det moralske språket fortrenges av økonomiske nyttekalkyler, og noen steder gir det større prestisje og karrieremuligheter å være dyktig DRG-koder enn empatisk omsorgsarbeider.
    På denne bakgrunn er det forunderlig at helseministeren fastholder det fortreffelige i dagens styringsideologi (4, 21). Det kan bare forklares av at ideologien er blitt sin egen begrunnelse – den bygger verken på empirisk verifikasjon eller rasjonelle begrunnelser (3) og har dessuten til fulle demonstrert sine uheldige virkninger innenfor andre samfunnssektorer (22). Den kan lede helsetjenesten i stikk motsatt retning av ministerens uttrykte ønske og føre til nedbygging av offentlig velferd.
    Allmennlegene har vært vitne til hvordan spesialisthelsetjenesten omsluttes av stadig nye administrative sjikt som forvansker den direkte kontakten med kolleger i sykehusene. Sentrale helsemyndigheters styringsiver nådde allmennlegene i 2011 i form av utkastet til ny fastlegeforskrift. Den skulle sikre kvalitet i førstelinjetjenesten ved å detaljregulere legevirksomheten under trusler om sanksjoner. Forslaget ble oppfattet som mistillit til fastlegene. Det førte til en hurtig mobilisering, der mer enn to tredeler av landets fastleger samlet seg om et skriv til helseministeren. Der gjorde man det klart at fastlegens valg og prioriteringer skal være basert på medisinske vurderinger, ikke på forvaltningens behov for kontroll og styring (23). Mens allmennlegene hittil i noen grad har lyktes i å beholde nødvendig faglig integritet, har deres kolleger i sykehus tapt faglig terreng de siste ti årene (24)."


    NÅR DET HANDLER OM HVORDAN SYKEHUS NORGE ER ORGANISERT, HVA SOM ER PRIORITERT, OG HVOR MYE MAN SATSER PÅ Å DIAGNOSTISERE OG BEHANDLE SYKE FOLK, HAR VI SOM  PASIENTER EN FELLES SAK MED LEGENE!


    NRK skriver blant annet:

    "Legene er ikke nådige i sin beskrivelse av hva som er galt i helse-Norge anno 2013:
    • Kvaliteten på tjenestene er blitt dårligere.
    • Byråkratiseringen spiser opp ressursene.
    • Politikerne «invaderer» legenes praksisfelt.
    • Presset fører til «moralsk forfall».
    – Det er nå en tillitskrise i helsevesenet mellom helsepersonell på den ene siden og politikere og byråkrater på den andre, sier kronikkforfatter og overlege Torgeir Bruun Wyller.
    – Den har oppstått fordi ledelsen ikke viser oss tillit, de skal detaljstyre oss på alle nivåer.
    Ifølge Wyller og de andre ni legene bak artikkelen kan mange av problemene tilskrives regjeringas forkjærlighet for såkalt «New public management» – som går ut på at markedsorientert tenkning må til for å effektivisere offentlig sektor.

    Hevder sykehus «leker butikk»

    De mener dagens prinsipp om «innsatsstyrt finansiering» (ISF) av sykehusene illustrerer hva som er galt med denne styringsformen. Ordningen går ut på at sykehusene får betalt per operasjon eller annen type behandling. Ifølge regjeringa får sykehusene rundt 40 prosent av inntektene sine på denne måten.

    «Kliniske tjenester blir dårligere fordi man prioriterer «lønnsomme» pasienter foran «ulønnsomme».»
    LegekronikkTidsskriftet
    Legene mener dagens system fører til at sykehusene tvinges til «å leke butikk» i stedet for å konsentrere seg om å behandle pasienter.
    – Internfakturering er et spill mellom ulike avdelinger for å suge til seg mest mulig av potten. Det går utover pasientene fordi det brukes mye tid på papirarbeid, sier Arnulf Heimdal, som jobber som fastlege i Oslo. "



    DET ER HØY TID FOR Å ORGANISERE HELSEVESENET PÅ EN MÅTE AT LEGER OG ANNEN HELSEPERSONELL FÅR TID OG ROM TIL Å ARBEIDE MED DET SOM DE ER UTDANNET FOR OG ANSATTE TIL Å ARBEIDE MED! HER HAR DE ET FELLESINTERESSE SAMMEN MED OSS SOM ER SYKE OG VI ET FELLESINTERESSE MED DEM!


    Les også: Din psykolog online

    tirsdag 12. mars 2013

    Stimulans for hjernen? Det kan trenges!

    "Hjernen utvikles best når man driver med noe som er moro."

    Det sa nevrologen min når jeg var ferdig med ME utredningen. Det var et enkelt råd som var lett å følge. Jeg har hatt mange inspirerende småprosjekt, som har vært en god stimulanse.
    Det er viktig å ikke forsere for raskt og å ta seg seg vann over hodet. Det er lett å gjøre slike mistak når det er så mye som er interessant og moro. Jeg har sett til å ha en variasjon mellom aktivitene, for å ikke slite meg ut. 
    "- Hjernen veier i overkant av en kilo og består av omlag 100 milliarder celler. Hver av disse kan ha forbindelse med så mange som 60 000 av de andre hjernecellene. Det å styrke og vedlikeholde disse forbindelsene er sannsynligvis det viktigste du kan gjøre for å ta vare på hjernen din. Det gjøres ved å gi hjernen utfordrende aktiviteter både fysisk og mentalt. Lær deg noe nytt, les bøker, spill sjakk, løs kryssord, svøm, gå, løp, hopp og balanser. Det er også vist at fysisk aktivitet får hjernen til å fungere bedre og beskytter mot hjernesykdommer og aldersdemens, sier Brean." (Overlege Are Brean, leder i Norsk nevrologisk forening )

    Et av mange symptomer som er slitsomt med ME er den kognitive svikt som forandrer ens liv, eller mer sant, en selv.

    Når jeg tenker tilbaks ser jeg en stor forskjell da og nå. Jeg hadde store oppmerksomhets problem, og nærminnet var heller ikke det beste. Jeg kunne spørre om det sammen flere ganger, til familjens fortvilelse. Jeg fortalte de samme tingene om og om igjen. Hadde glemt jeg allerede hadde fortalt. Det var vanskelig å sitte i en grupp og å følge med i diskusjonene. Var jeg sammen med venner en kveld følte jeg meg sykere, mer sliten, dårligere allmenntilstand. Likevel måtte jeg unne å være blandt venner ibland. I perioder kunne det gå en måned eller mer før jeg traff venner neste gang.
    I perioder tok jeg meg inn til Hamar sentrum, satt på cafe, snakket med folk, hvilte før jeg orket ta meg hjem igjen. Den dagen jeg var sosial, hadde jeg ikke krefter til å dusje. Det handlet om å prioritere.
    Til og med når jeg snakket bare med en person hadde jeg vansker for å fokusere på hva vi snakket om. Man kan likne med når vi er på internet, surfer til en ny side og da låser det seg. Da tar det tid før det begynner å kopple rett, og man kan surfe videre.
    I mine dårligere perioder kjørte jeg ikke bil. Når oppmerksomheten er så dårlig, da har man ikke noe bak ratten å gjøre. Jeg tenker at her har vi et område der leger og psykologer burde være mere våkne.
    Jeg hadde store problemer med å finne orden, og når jeg skulle si et ord poppet det opp et annet ur min munn.
    Jeg hadde tidligere betalt mine regninger i tid. Men nå var jeg ikke lengre tilstrekkelig oppmerksom, og det kunne bli en del betalninger etter siste betalningsdag.
    Jeg glemte noen tannlegetimer og kiropraktor timer. (Dyrt)
    Matlagning var en veldig komplisert prosess for meg, på grunn av at det krever en del kognitiv kapasitet. På den måten var det lettere å støvsuge gulvene.
    Kunne jeg mobilisere meg en stund hos legen, eller når venner kom på besøk, hadde jeg etterpå problemer med å fokusere når jeg snakket her hjemme.
    Det er ikke alltid lett for utenomstående å se hvordan man sliter med det kognitive, fordi man gjør hva man kan for å holde fokus i et samtal. Det er de nærmeste som ser og hør. Men det har en del ganger vært meget tydelig hos legen, og det er viktig at sannheten kommer frem hos legen. Det er lett å skamme seg når hodet ikke er helt med, men det gjør det bare verre om man skal hemligholde en slik vanskelig situasjon. Det her er en del av livet, og det er ikke mye mer å gjøre enn å følge med.
    Hvor mange ganger har jeg ikke glemt hva jeg drev med å begynte med noe helt annet.
    En annen ting som jeg fremdeles sliter med er når jeg holder flere ting i hendene, så glemmer jeg det jeg ikke ser. Det kan for eksempel være i hagen på sommeren, da jeg klipper visne blomster og grener, I vænster hånd holder jeg saksen, og jeg plukker opp det som jeg har klippet vekk, og jeg går bort med allt til en søppelsekk. Når jeg ikke ser saksen har jeg allerede glemt at jeg har den i hånden. Da vit jeg ikke at jeg har den med meg under gresset, og alt kommer i sekken. Etterpå leter jeg etter saksen og lurer på hvor den er. Nå har det skjedd ved flere anledningen i noen år, og derfor kommer jeg på hvor det kan være lurt å lete.
    Jeg har mange ganger gjort liknende ting innendørs også, og har en del ganger mist ting i gulvet da jeg hadde glemt jeg hold i noe under de andre tingene.
    Jeg er nøye med å ha et system der ting har sine spesielle plasser, og å skrive ned ting jeg må huske på. Det spar meg på tid og energi.

    En annen gang var for noen år siden da de kognitive vanskene var som verst. Vi var i Alanya, Tyrkia, og skulle kjøre en dagstur til Konya som ligger ca 4 timers bilkjørning norrover forbi Taurusfjellene. VI hadde våre tyrkiske venner med oss som skulle besøke sine foreldrer. VI hadde våre bestemte plasser hele vegen. Mange tyrkiske hjem er på en måte ME vennlige. Alle sitter på madrasser eller puter på gulvene. Der er det godt å legge seg ned å hvile en stund. Maten er fantastisk! Det var tu ur og inn i bilen flere ganger den dagen. På vegen hjem stoppet vi på halve vegen for å pause og å drikke litt te. Når vi gikk ut mot bilen igjen, husket jeg ikke ikke hvor i bilen jeg hadde suttet hele dagen! Det var skremmende! Holdt jeg på å bli dement, eller hva skjedde?

    Selv om det var slitsomt med en utredning var det likevel godt å få uroen om demens ut ur tankesystemet. Det er ikke rart om man får tanker om ulike sykdommer, når man har så spesielle symptomer.
    Når det var som verst kunne jeg ikke fokusere på en hel film. Det fikk bli 30 minutters humor, med reklamepaus i mitten. Det ble mange dager med Trinny og Susanna, interiørprogram og andre overfladiske program som hadde en god avledningseffekt fra sykdom. Det er meget viktig å se til å få den mentale hvilen. Man møter veggen så mye og så ofte når man er så dårlig, og det er viktig å få et annet fokus.
    På den tiden leste jeg ingenting om sykdommer, heller inget om ME. Jeg fokuserte på bøker der jeg fikk inspirasjon til å holde fokus på det friske. Jeg ville ikke være syk, og tenkte satse på plaseboeffekten. Derfor søkte jeg meg til alternativ behandling. Hadde jeg blitt frisk av det hadde det ikke vært viktig om det var plaseboeffekten eller ikke. Bare jeg ble frisk!
    Derfor har jeg lagt mye penger på alternativ behandling. På den tiden hadde jeg ingen aning om den kroniske periodontitten, og det var ingen plasebo som hjalp på det.
    Jeg ble langsomt bedre likevel, til stor glede. Men det begynte å gå nedover igjen. De nevropatiske smertene ble vondere og vondere, oftere og oftere, til jeg var plaget av det dag ut og dag inn i månedsvis! Her var det inget annet å gjøre enn å bare følge med. Å kjempe imot gjorde det bare verre.
    Det fikk meg til å begynne å lese om ME på internet, og jeg fant snart forskjellige ME-blogger. Jeg hører ME syke fortelle om at deres leger avråder dem å lese om ME på internet. Min personlige erfaring er at det har vært  bra å lese om ME på internet. Jeg har mange ganger møtt meg selv i dørren, og har funnet ro når jeg har lest hva Sidsel Kreyberg har å fortelle om ME på ME registret, på Facebook.
    Det som kan tappe den ene på energi av å lese om sykdom, kan gi en annen ro og med det gi mer kraft.
    Vi er ulike og reagerer ulikt på ting.
    Vi er forskjellige i ME sekken, har symptomlikhet, men er syke av helt forskjellige grunner.
    I mitt fall viste det seg at jeg hadde en kronisk inflammasjon som jeg har hatt i mange år.
    Jeg hører om folk som etter lang tid får diagnoser som MS, borreliose, andre infeksjoner, kreft og mye annet. Vi er mange som også sliter med matintoleranser. Det er mange symptomer som er underkommunisert, og jeg tror vi har et arbeide å gjøre her.

    Bloggeren SerendipityCat har skrevet et flott blogginnlegg om konsekvensene av kognitiv svikt: Uhøflig. Les, lær og kanskje kjenn deg igjen! :)

    søndag 10. mars 2013

    Vendpunkt gir nye muligheter!

    Jeg har i hele mitt voksne liv hatt mye målbevissthet og ansvarsfølelse. Men når man blir syk lever man under lover man ikke har kontroll over, selv om jeg har laget mange forskjellige mestringstrategier.
    Når jeg tenker bakover har tilfellighetene påvirker mitt liv minst like mye, om ikke mer, som mine planer over fremtiden har gjort. Det har vært vendpunkter som påvirket mitt liv i nye retninger, på godt og ondt. I vinter har jeg vært med om en ny vendpunkt. Det begynte med at en jeksel knektes, med konsekvens at jeg måtte ta vekk resten av jekselen. På den måten ble jeg fri fra en kronisk tannrotsbetennelse som jeg har hatt i mange år! Når jeg gikk på en kort antibiotikakur, ble til min forbauselse mitt allmenntilstand bedre og de nevropatiske smertene kom mye mere sjelden!
    Jeg kan fremdeles få de nevropatiske smertene, men ikke så ofte. Likeså migrenen er kvar, men mindre ofte.

    Nå har jeg også begynt med en CPAP behandling på natten som skal hjelpe meg til å inte ha pustestopp på natten. Det skal hjelpe meg til en bedre søvn på natten, og til bedre energi på natten.
    Nå har vi snart våren her og solen lyser sterkere og sterkere.

    Det får meg å tenke mye på hvordan jeg skal forvalte de her mulighetene. Nå har jeg håp om muligheter til noe nytt, men hvordan skal jeg rent konkret gjøre det beste av det?

    Nå har jeg et helhetstenk som jeg har hatt god nytte av i flere år. Det finns forståss med meg idag også. Når man har hatt en kronisk inflammasjon i kroppen i 20 og kanskje mer er det ikke bare å ruse avsted og å tappe hodet.
    Det er viktig å gå fremover med de små steg, kroppen trenger fortsatt å helbrede seg i sin egen takt. Men det er likevel rom for å øke aktivitetsnivået litt og litt.
    Mange bruker metoden push - crash metoden, men det lokker ikke meg. Det er ikke så hyggelig å krasje.
    Nei, det får bli langsomme steg.

    Det gleder meg å ta flere korte turer utendørs enn jeg har klart å gjøre de siste årene. Jeg har større muligheter å lytte på snøen som smelter, og fuglene som synger i gledesrus!
    Jeg har en laidback holdning samtidlig som jeg lytter på kroppen som viser at jeg kan gjøre litt mer enn tidligere. Jeg ser frem til snøfrie gater, der jeg kan komme ut på sykkelturer. Det er ikke noen feil på drømmene.
    Jeg må legge mer fokus på mat og matlagning. Maten er jo et viktig drivstoff.

    Det finns mange måter til å få et bedre allmenntilstand og bevegelse er viktig.

    Jeg leste om bevegelse i Sanna Ehdins blogg:
    "All rörelse – motion, dans, yoga, stretching, skratt etc. – stimulerar andning, blodflöde, syresättning och lymfans cirkulation, det vill säga flödet av molekyler och energi i kroppen. Man sover bättre, det stärker självkänslan och har en föryngrande effekt. Vi är helt enkelt gjorda för rörelse och ett kontinuerligt flöde.
    På samma sätt stimulerar andningen flödet i kroppen, och hur vi andas är lika viktigt för en hög energinivå.Yoga och qi gong är exempel på rörelsetekniker som både öva in en bra andningsrytm och stimulerar energiflödet.
    Motion är definitivt en av de starkaste positiva faktorerna för hälsan och självläkningen! Det ändrar genernas uttryck mycket snabbt och hjälper dig att få starkare ben och muskler, det ökar lungornas kapacitet, och gör det lättare att tänka klart och använda hjärnan."
     
    Når jeg leser det her får jeg lyst til å sette igang med veldigt mye, men her må man ha hodet kallt!
    Alt for mange som "tenkt positivt" til de kollapset.
    Tenke konstruktivt er min måte å være på.

     Tror rydde mer i huset, spasserturer, og å sykle er en bra nok start.

    Når jeg skriver om en bedre energinivå, snakker jeg ofte om allmenntilstand. Ved mye energi er det lett å tenke psykiskt, og en god vilje til en sund livsstil, noe det kan være.
    Et godt allmenntilstand passer egentlig bedre når vi snakker om sykdom og helse. Det er mange ting som påvirker vårt allmenntilstand. MYE mer en stressmestring! Det er mye som påvirker allmenntilstanden, både psykiskt OG fysiskt. Ikke minst maten!

    Men nå må jeg drømme litt, eller kalles det å affirmere? Skitt au!
    Se her hvordan Sanna Ehdin sprudler av energi på en av sine forelesninger!

    Åh! Jeg vil også ha så mye energi!

    torsdag 7. mars 2013

    Prioriterer du riktig i livet ditt?


    Jeg fant den her på Facebook og synes det er et godt bilde hvordan mange prioriterer i vårt samfunn idag.
    Lever vi i følge vår sanne natur?
    Hva er vår natur?
    Hva er viktigst i livet?
    Prioriterer vi ting så mye at vi selv har kommet langt ned på prioriteringslisten?
    Hva er våre dypeste behov?
    Og enda viktigere, har vi et samfunn som forbereder barnen til å møte livets realiteter?

    Hvis vi ser på vårt samfunn idag. Hva blir viktigt når folk ska stemme i høst?
    Tenker de over hvor mye penger de tjener og ønsker å beholde mest mye?
    Kan det være at folk tenker over at livet kan slå til og å ramme hvem som helst?
    Vet folk om de rettigheter de har når de er syke?
    I Sverige har folk stemt frem Moderaterna, som er Sveriges Høyreparti, 2 ganger.
    Der har man nedprioritert syke folks trygghets system. Når man har hatt sykepenger en viss tid, blir man utforsikret. Det innebærer at de blir økonomiskt avhengig av sine ektefeller. Hvis de har små barn hjemme, blir det trangere kår for alle i familjen.
    Man kan søke hjelp på socialkontoret, men for å få sosialbidrag må de først fått bruke sine besparinger.
    Hvor mange må selge sitt hjem når de har sykdom i familjen i lengre tid?
    Hvor mange finns det i en slik situasjon som må få økonomisk hjelp fra sine voksne barn?
    Svenske barn samler inn leker og klær slik at fattige svenske barn kan få julegaver!

    Det er lett å tro at det bare er å stå på selv om de er syke, og det er ikke få som har brent seg på det!
    Ja, man kan holde det gående lenge, til en viss grense.
    Men hvem som helst kan bli syk, eller være med i en ulykke!
    Det kan være nødvendig å tenke over hvordan livet kan bli den dagen livet slår til, allerede nå!

    Les gjerne:
    Beklager, jeg må være mamma.

    Ta vare på dere!

    onsdag 6. mars 2013

    Den besværlige pasienten som tenkte selv!

    Professor Gøran Sjøberg, har en kronikk, i Lege Annika Dahlqvists LCHF blogg.
    Fra forskerens opplevelse og beskrivelse av sitt møte med svensk helsevesen.
    "När är man frisk och när är man sjuk?" Les selv!


    "Jag försökte fråga honom om han inte tyckte det var anmärkningsvärt att en patient som 14 år tidigare drabbades av en väldigt allvarlig hjärtinfarkt och som då tackat nej en inbokad bypassoperation och dessutom inte hade tagit några hjärtmediciner över huvud taget under alla dessa år, ändå satt där och såg oförskämt frisk och pigg ut och dessutom på så gott humör.
    Men nej! Han var inte det minsta imponerad av detta, snarare tvärtom! Detta rubbade därför inte det minsta hans grundmurade tro på de dogmer som är etablerade inom hjärtmedicinen. Att kosten skulle ha någon betydelse för utvecklingen av hjärtsjukdomen var helt ointressant och hade i hans ögon uppenbarligen bara ett löjes skimmer över sig. Jag hade i själva verket bara haft tur! För mig låter inte ointresse som en speciellt vetenskaplig attityd och egentligen var detta ointresse rent ofattbart i mina forskarögon. Men som han uttryckte det så ”ska vi väl inte bli ovänner för det”. Han lyckades i alla fall göra mig så irriterad, och frågan om detta var meningen, att han fick upp mitt blodtryck till 150/90 som han dessutom mätte under ultraljudsundersökning och var inte heller intresserad av det faktum att mina blodtrycksvärden vid vila stadigt ligger under 110/60 och senast häromkvällen på 103/56. För att uttrycka det milt så fanns det här en total brist på nyfikenhet över huvud taget inför min så kallade patientberättelse. Det är förstås specialisten som själv VET och patienterna är därför mer betraktas som tomflaskor som på ett löpande band ska fyllas med en standardcocktail av mediciner varav blodtrycksmediciner är en av ingredienserna oberoende av om patienten, som i mitt fall, har ett jättelågt blodtryck eller inte. I mina ögon, i sanning skrämmande!
    En patient som stör den etablerade bilden måste förstås, som vanligt inom den medicinska världen, bara bli en helt ointressant anekdot för annars skulle ju läkaren själv tvingas att ifrågasätta de etablerade doktrinerna och hamna i samma läge som en präst som börjar ifrågasätta guds existens. Och ve den läkare som ifrågasätter dessa doktriner och försöker tänka självständigt på grund av sina egna kliniska erfarenheter."

    tirsdag 5. mars 2013

    Det kom et mail...



    Det finns mange fortvilte pårørende til ME syke og det kan nok føles veldig ensomt mange ganger.
    En av de her foreldrene har skrevet en fin dikt som er en sterk lesning.
    Ordene står bra for seg selv:

    "Vi er de synlige mødrene
    med de de usynlige barna
    og de usynlige kampene.
    Usynlige barn
    med usynlige lidelser
    trenger sine synlige forkjempere.
    Barna ligger på sine rom
    midt på lyse dagen - usynlige.
    Hver dag
    har nye kamper
    og vi står midt i dem alle.
    Vi er mødrene
    som står i dusjen og lar tårene sile - usynlige tårer...
    Vi ligger i mørket når de andre sover
    og gråter lydløst - usynlige tårer...
    Så tørker vi tårene,
    retter våre rygger,
    tar opp våre usynlige sverd
    og kjemper de usynlige kampene -
    for respekt, verdighet, hjelp, forståelse...
    Når den dagen kommer
    - for den kommer -
    - ja den kommer -
    at også våre barn blir synlige -
    da
    da skal vi feire
    danse
    synge
    og gråte gledestårer.
    Og de skal være synlige for hele verden."

    mandag 4. mars 2013

    Jeg må bare fortsette å håpe!

    Hadde time på NAV idag. Mine rettigheter til AAP penger går ut i neste år. Det innebærer at jeg må arbeidsprøve eller gå løpet mot uføretrygd. Min saksbehandler sa jeg må søke meg til Skogli for å få en utredning der og se hva som er riktig nivå for meg å holde meg på. Jeg tror det er lurt å få hjelp fra fagfolk for å komme videre.
    Jeg skjønner godt at NAV må følge opp hvordan jeg har det og hvordan man kan gå videre. Jeg har bare godt å si om de saksbehandlere som jeg har hatt der. Det har vært mange gjennom årene.
    Når det tid for å komme på en oppfølgningstime på NAV, er det som om hele (nesten) livet slår en rett i ansiktet. For noen år siden ble jeg langsomt bedre men det snudde og etter det gikk det nedover. Det gikk forståss i bølger, men  noen holdpunkter har jeg. Det har gått noen år siden jeg gjorde en arbeidsutprøvning, som jeg måtte avslutte fordi migrenen og de nevropatiske smertene plaget meg mer og mer hvereneste dag!
    For meg som er psykolog er det lett å tenke psykisk stress og spenninger. Jeg begynte i en osteopatibehandling. Det var en underbar behandling som gav stor avslappning hver gang, MEN de nevropatiske smertene økte i styrke. Det sluttet med at jeg sluttet med den behandlingen. Det fikk meg å undres om det krevde for mye energi eller om jeg hadde en infeksjon i kroppen som ble aktivert av osteopatibehandlingen. Det er naturligt det blir mange spørsmål når jeg får et motsatt resultat enn jeg hadde tenkt meg.
    Året etterpå prøvde jeg manuell terapi for å se om det kunne hjelpe meg. Etter noen behandlinger fikk jeg en infeksjon, trolig virus, som jeg slet med i flere uker. Deretter kom mørketiden, som er min tyngste periode på året. Noen uker etter nyttår prøvde jeg manuell terapi på nytt. Etter noen ganger brøt helvetesilden ut. Det tok meg flere uker å bli av med, og jeg var meget svekket av det. Helvetesilden avløstes av sommer og daglige plager med nevropatiske  smerter, migrene og lysskyhet.
    Så var det til jeg knakk en jeksel mitt av i slutten av august. Da måtte jeg til tannlegen for å rense ut det som skulle vekk fra tannen. Det ledde til store tannsmerter, med andre ord en betennelse, og jeg gikk på en 5 dagers antibiotikakur. Til min forbauselse hadde jeg i noen uker ikke de daglige nevropatiske smertene. Når de noen uker etterpå kom tilbaks, da fikk jeg en aha-opplevelse.
    Da søkte jeg hjelp på VOLVAT for å se om jeg hadde en infeksjon. Prøvene viste som vanligt ingenting!!!
    2-3 uker etterpå hadde jeg time til min nye tannlege. Tannrøntgen viste at jeg hadde en kronisk periodontitt. Når han trakk tannen var betennelsen synlig for øyet! Tannroten hadde dødt, bakteriene vandret videre til kjevebeinet, og der hadde det også bildets en cyste. Jekselen hadde blitt skjør av den her processen, og det var derfor den knektes. Tannlegen sier at jeg har slitt med den kroniske periodontitten i mange, mange år. Han sier det må ha gått hardt på allmenntilstanden, og når bakteriene flyter med i blodomløpet kan det lede til mange sykdommer. Han er ikke forbauset over at jeg har slitt med ME symptomer i mange år.

    Jeg ser den knekte tannen som en vendpunkt, selv om jeg ikke vet hvordan og vart.
    I januar var jeg på en søvnutredning, som viste at jeg har pustestopp på natten. I forrige uken begynte jeg å sove med en CPAP, en maskin som skal forhindre pustestoppene. Nå i begynnelsen blir jeg mere trøtt og sliten, men jeg sover dypere. Forhåpentlig betyr det at kroppens selvhelbredende prosesser har kommet igang, men det er for tidlig å vite. Jeg kommer å få god oppfølgning på Eleverum sykehus, og det tyder på at de tar det alvorlig, selv om ikke jeg har gjort det tidligere.

    Jeg nærmer meg min 50:e fødelsedag, og jo eldre jeg blir får man være beredt på livet setter spor.

    Jeg merker at jeg ønsketenker. Har ikke like mange ME symptomer som tidligere. På det kognitive stemmer det, selv om det kan bli bedre. Et annet symptom er søvneproblemene, men det har medisinen mot nevropatiske smerter, sammen med CPAP, blitt en god hjelp. Når jeg sover orker jeg mer på dagen. Smertene er fremdeles et stort problem, men ikke hver eneste dag. Snarere hver eller annenhver uke.Sommeren 2012, måtte jeg holde meg innendørs med fortrukne gardiner. Nå kan jeg gå inn til byen, gjøre noen småærenden, og deretter gå hjem. Deretter får jeg hvile i 2-3 dage. Det er et stort fremsteg fra i fjor. Når vi kommer til matintoleranser, sluttet jeg med godterier, kaker, og is for en 3-4 år siden. Da forsvant feberen, urolig tarm, og litt annet.

    Det er vanskelig å tenke seg hvilken kapasitet jeg kommer å ha i høst, når hodepinen og stitenheten, som går hånd i hånd, påvirker dagen idag. Det får meg å tenke at jeg skal prøve å ikke låse meg på det ene eller det andre. Nå må jeg fortsette å ta vare på meg slik at jeg kan få et bedre allmenntilstand. Forhåpentlig kan jeg begynne med en arbeidsutprøvning i høst. Jeg må bare fortsette å håpe!

    fredag 1. mars 2013

    Det forrædiske sukkeret.

    Charlotte Erlanson-Albertsson er professor i medisinsk og fysiologisk kjemi ved Lunds universitet. Hun forsker på appetittregulering og energibalanse og interesserer seg spesielt for den energirike kosten som inneholder fett og sukker. Jeg har hørt henne snakke om kost og helse flere ganger og det er like spennende hver gang. I forskning og medicin forteller hun om det forrediske sukkeret som vekker opp appetitten. Jeg siterer:

    "Beroende av socker

    I ett försök att ta reda på om sockerberoende finns fick råttor fri tillgång till en dryck som bestod av 25 procent socker (sackaros) under ett par veckors tid. Djuren drack från början en liten mängd sockerlösning, men efter hand mer och mer. Efter en vecka drack de dubbelt så mycket av den sockrade lösningen. Det gav misstankar om att belöningssystemet hade aktiverats och att en tolerans redan utvecklats, steg 1 och 2 i beroendets trestegsspiral.
    Mätningar i hjärnan visade att det förhöll sig så: dopaminnivån var stegrad medan nervsignalämnet acetylkolin hade minskat. Denna förändring var exakt lik den som en injektion av morfin åstadkommer. Medan dopamin signalerar välbefinnande har acetylkolin motsatt effekt. Efter 24 timmar märktes abstinens-symtom i form av ryckningar och skakningar. När sockret togs bort, fick råttorna ångest. Forskarna drog slutsatsen att ett sockerberoende kan framkallas vid hög konsumtion av socker."
     
    Jeg vet ikke hvor appliserbar en slik studie er på mennesker, men neste sitat kan få en å undres. 

    "I ett experiment jämfördes hur mycket 18 normalviktiga kvinnor åt om de fick en frukost med mycket socker (25 procent), jämfört med en sparsamt sockrad (två procent). Den sockrade frukosten innehöll lättfil, sockrad müsli, och fruktsaft och den andra fullkornsbröd, lättmargarin, mager ost och apelsinjuice. Båda frukostarna innehöll lika mycket energi per gram. Försökspersonerna uppmanades att äta så mycket de önskade. Resultaten visade att de som fick den rikligt sockrade frukosten åt mer än de som fick den nästan sockerfria. Försöket bekräftar andra studier som visar att socker höjer aptiten för en rätt."
     
    Det er ikke lettere blodsukkernivået farer opp og ned som en jojo. Søtsug er noe som jeg er langt fra alene om. Det er lettere å redusere sukker og stivelsserik mat til en lav nivå, synes jeg. Et altfor varierende blodsukker gir stress og tar energi, selv om man får et løft med en gang.