Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

onsdag 20. juli 2011

Hvordan er det idag?

Allerede gamle Sigmund Freud
I slutten av 1800-tallet skrev Freud en interessant artikel om traumer. Når han lyttet på sine pasienter, satte de selv sine symptomer i samband med de traumer, extrem stress, sexuelle overgrep, grove krenkninger, de hadde blitt utsatt for. Han beskrev i artikelen om de forødende konsekvenser overgrepen hadde på pasientenes psyke. For å overleve i en extrem situasjon splittet kvinnene opp kontakten mellom det bevisste og ubevisste delene. De fortrengte og og benektet det bevisste minnet av det som traumatisert dem. På det ubevisste planet levde traumene sitt eget liv. Kvinnene var i følge Freud ikke bevisst om hva som var orsaken til deres symptomer, de fysiske og psykiske. Freud mente at de her pasientene hadde vært utsatte for et eller flere overveldende, allvarlig traumer tidligere i livet, ofte som barn eller unge kvinner. Fordi de levde i en miljø som var uforstående eller til og med benektende, la de i steden skylden på seg selv og fortrengte sine sår. De trykte ned sin sannhet og dermed seg selv og betalte med sin helse. Hysteri var en reaksjon på pasientens fortrengning og ubevissthetens svar på det her. Allerede da var Freud inne på at helbredelsen besto i å bearbeide de minner som gjorts bevisst. Dermed gjorde man det mulig for pasienten å finne nye måter til mestring for å kunne leve med sine minner.
Dessverre var omverdenens reaksjoner så sterke at Freud begynte selv å benekte sin innsikt. I steden begynte han å snakke om penisavund, og at kvinner derfor fantiserte om sex med familjemedlemmer og så videre.
Freud var egentlig langt føre sin tid, og det hadde et pris ikke bare for ham selv. Det er synd at han ikke klarte å stå fast ved sine tidligere oppdagelser, men han var også ikke mer enn et menneske.

Hvordan er det egentlig idag?
Nå vet vi mye mer om traumer, og mange har stått frem og fortalt om at de vært utsatt for incest og andre sexuelle overgrep. Bevisstgjøringen har vært stor de seneste årene.
Likevel har vi fremdeles en lang veg å gå. De forskjellige Sentrene Mot Incest gjør et stort arbeide her i landet. Det jeg lærte meg når jeg hadde samarbeide med dem er at de sliter med å få inn penger til sitt arbeide, og at de gjør et stort arbeide med å støtte sine medlemmer, brukere. For meg ser det ut til at de som er rammet av incest fremdeles sliter med å bli hørt og forstått i samfunnet, også i psykiatrien. Har jeg rett?nJeg spør meg: Klarer psykiatrien som det gamle hierarkiske system det er å gi de traumatiserte incestutsatte den beroligende trygge hjelp som de så vel trenger for å arbeide seg igjennom sine traumer? Hvordan ser det ut idag? Får de den tid som de trenger for å komme gjennom sine sår? Jeg har selv arbeidet i psykiatrien og møtt mange fine medarbeidere som gjør så godt de kan i de omstendigheter de arbeider under. Det som jeg undrer over er systemet psykiatrien, som også styres av politikere. Opplever pasientene at personalet har fått nok utdannelse om traumer og hva trengs mer av for å øke personalets kompetanse. Hvordan er det med resurser? Når jeg for 12 år siden ardeidet på Sanderud sykehus, var jeg daglig vitne til det pasienttrykk som var på sykehuset. Mange trengte hjelp, hvor skulle man finne sengeplasser til dem. Vilke kunne man skrive ut? Den psykiatriske poliklinikken hadde lang ventetid. Fanns det noen annen som hadde tid å møte de hjelptrengendet? Jeg fikk på morgenmøtene på avdelningen assosiasjoner til tv-serien Lucy show der Lucy og hennens venninne arbeider i en sjokolodefabrikk. Når det løpende båndet går i normal takt, gikk det bra, men desto raskere tempo desto vanskelige å hinne med. Til sist gikk det inte. På tv var det moro, men det var ikke moro å sitte med den assosiasjon i hodet på morgenmøtene. Vi diskuterte mye hvordan det her kunne løses og hvordan gikk det med pasientene? På sommeren når en sengepost var stengt, så ble det i realiteten slik at pasientene tevlet om å være mest suisidal for å fortsette å være innlagt. Vi likte det ikke verken personal eller pasienter.

Kommentarer?
Det skulle være interessant å få kommentarer om det her. Hvordan er det å leve med traumer i HelseNorge 2011? Hvordan er det å arbeide med traumatiserte pasienter i HelseNorge 2011? Hvordan ser fornedringspotentialen ut? Hva mer trengs? Har vi råd med traumatiserte mennesker?

2 kommentarer:

  1. Å være pasient med barndomstraumer i helsevesenet er fryktelig. Jeg har søkt hjelp både hos privatpraktiserende psykologer og ved et DPS. Opplevde meg slett ikke forstått. Og i allmennhelsetjenesten og somatikken er det fullstendig ikke-tema, selv om det burde være relevant der også.

    SvarSlett
  2. Hei Sigrun!
    Det må være en tung byrde å ha traumatiske minner å ikke føle seg forstått.
    Om man siden legger til den kroniske forsvarsberedskapen og den kroniske stressen som jeg har sett hos så mange, så er det ikke vanskelig å se at mange blir helt utslitt.
    Jeg har selv vært utsatt for en sjokkopplevelse i voksen alder og vet at prisen for den fysiske og psykiske helsa er stor. Hjernen kan ikke skille mellom fantasi og virkelighet og reagerar likt på begge deler. Vi vet idag at kronisk indre stress svekker hele kroppen, påvirker alle organ ner til cellnivå. Det er vikitg å få fred og ro. Hvis ikke det parasympatiske nervesystemet får en sjanse til å dominere, da får kroppen og sjelen ikke en sjanse før å helbredes i sin egen takt.
    Det her handler om alle traumer, også de soldater som kommer hjem fra for eksempel Afghanistan. Vi er mange som kan ha nytte av at kompetansen om traumatiske minner øker i samfunnet.
    Jeg har hørt om personer som har gått på kurs i Lightning Process, og som etterpå har vært nødt til å legge seg inn på psykiatrisk avdelning. Snakke om retraumatisering. Hvis man har ubearbeidede traumer og man letter på forsvarene altfor raskt klarer ikke hjernen av å mestre alt som kommer opp på overflaten altfor raskt.
    De her kunnskaperne burde ikke bare være i psykiatrien og det øvrige helsevesendet. Folk flest burde få vite litt mer om traumer og dess konsekvenser i psyke og soma. Kunnskaper gir mulighet til bedre mestring.
    Når pasienter blir møtt med "ta deg sammen", "legg det bak deg", eller "forandre dine tanker", så viser det dessverre på en ukunnskap om hva det handler om.

    SvarSlett