Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

tirsdag 28. juni 2011

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet?

Jeg har nå kommet hjem fra 1,5 uke i Tyrkia. Det var en deilig tid med mye god sol, varmt vann i poolen, god mat, gode venner, og litt shopping. (Sommerklær) Jeg lekte litt med en 1-årig tyrkisk "prinsesse", og hun var en god hjelp til å bare være hær og nå. Til tross at jeg hadde hodepine hver dag i varierende grad, så koste jeg meg. Jeg er hellre i solen enn i det styrtregn som har vært her hjemme. Da får jeg heller mørkelegge soverummet, når migrenen blir for stor.
Badevannet holdt nok omtrent 30 grader de siste dagene. Jeg hadde litt vanngymnasikk i vannet, men brydde meg ikke om å telle meter som jeg svømmet. Jeg lyttet hellre på kroppen og nøt vannet. Det går an å bevege seg uten å tenke på prestasjon. Når vi lytter for mye på våre tanker kan det raskt glemmes å lytte på kroppen. Jeg liker å bevege meg litt, men liker dårlig å kollapse når jeg har gjort for mye. Når jeg var i Tyrkia i november, da prøvde jeg å ta en spasertur 1 time per dag. Jeg prøver iblant grenser for å se hva jeg tåler, og den gangen ble det for mye. Jeg fikk holde meg i leiligheten i noen dager. Min tyrkiske venninne ble urolig fordi hun ikke hadde sett meg på noen dager, så en dag ringte hun på døren for å høre om jeg hadde det bra. Hun er veldig søt! De neste dagerne såg jeg til å få bilskjuts hjem når jeg vært å handlet mat. Det måtte jeg ordne. Sult er en god drivkraft til å komme seg iveg, hehe!
Når jeg er så langt hjemmefra så har man tid og rom til å reflektere.
Jeg lurer på hvorfor rike land som Sverige og Norge ikke tar de langtidssykemeldte mer på alvor! At Tyrkia har problem er lett å se. Der hjelper folk hverandre når de har kommet i nød, hvis de har økonomisk mulighet til det. Jo mere jeg kommer inn i det tyrkiske miljøet desto mere seg jeg den delen. Tyrkerne er varme mennesker, men de sliter hardt. Det er ikke en selvfølge å ha råd med fasttelefon, internet, bil, spise kjøtt, ha råd å gå til legen og så videre.
I Skandinavien har vi aldrig hatt det så bra som nå! Hva er det med oss når samfunnet ikke kan ta langtidssykemeldte mere på alvor? Hvordan er temperaturen i vår kultur? Hvis det er varmt eller kalt, det avhenger av oss selv.
Vi er individer, men også en del av famlien, gruppen, samfunnet. Alle deler påvirker oss og vi påvirker delerne til en helhet.

Hvor vi enn bor og hvem vi enn er så trenger vi håp, ikke minst i vanskelige tider. Det samme er å ha en god forklaringsmodell å lute seg til. Det er viktig å har en tro på at det går bra, en tro på at man kan. Da jeg var på mitt dårligste var jeg full av tvil, og redd for å bli dårligere. Men jeg har en tro på at det finns en høyere kraft, noe som er større enn oss. Jeg tok meg tid å dyrke gledesmuskelen, å samle på gode minner. Det finns et ord som jeg savner i debatter om sykdommer og traumer og det er forsoning! Det er hardt å forsone seg med sin skjebne og sitt liv, men det underletter for å få en indre ro. Vi har ansvar for våre liv. Det er sant. Men vi styr ikke alt! (Hvis du tror på reinkarnation så tenker du kanskje slik. ) Det snakkes mye om hvor viktig det er å tilgi. Jeg tror det er bra for en hvis man kan det i betydning å gi slipp. Det jeg ønsker å advare for er å tilgi før man er moden for det. Det som da skjer er at man trykker ned seg selv, og man sliter enda mer! Det setter igang slitsomme og stressige prosesser hos individen, og kommer opp til overflaten før eller senere med store selvbebreidelser. Det er viktig å la indre prosess være indre prosess. Når tiden er inne for det ene eller det andre, det vet vi når vi er der. Da er det også en balanse mellom hode og øvrig kropp.

Det er ikke alt vi velger i livet. Ting blir oss tildelt, og vårt arbeide blir å prosesse mot forsoning. Det er et arbeide, men viktig. Når vi strider mot livet, da sliter vi enn mer. Det finns ting som er helt forferdelige å forsone seg med, for eksempel når et barn dør i kreft. Da handler forsoningsarbeidet om at ting også tar tid. Det er mye vi må forsone oss med i livet, det går ikke alltid på rels, selv om vi ønsker at det er slik.
Hva er det med oss som gjør at vi forventer at vi og andre skal være friske og arbeidsføre hele livet? Det er jo ikke realitiskt og jeg mener at det er naivt. Kroppen er et fininstilt kaossystem og er det rart om den kommer i ubalanse? Vi lever også i en miljø med mer og mer kjemiske stoffer, junk-food og så videre. Vi lever i et samfunn med mer stress der vi har mindre og mindre tid med hverandre. Hvordan kan det da være forbausende at vi har langtidssykemeldte?
Hva er det som gjør at så mange tror på enkle løsninger når samfunnet og mennesket er så komplekst?
Det er noe som skurrer her!

John Lennon sjøng at "Life is what happens,  while you make other plans." Det kan jeg skrive under på er også min livserfaring, eller hva sier du?
Jeg valgte ikke å bli vitne til en barnekidnapping, som ble et barnemord som rystet hele Sverige i flere år fremad. Jeg var bare ute på en spasertur. Jeg valgte ikke å få et sjokktrauma som på sikt også skulle ramme også min fysiske helse i fremtiden, men det er det som jeg fikk. Alle de som har opplevd krigen, har heller ikke valgt å betale med helsen. Jeg valgte heller ikke å slå meg i hodet så at jeg fikk en nakkeskade. De som döde av svineinfluensa hadde heller ikke bett om det. Det alvorlig syke i ME har heller ikke bett om det. Hvem er som kan tenke seg å ligge i et mörkt rum i lange tider. Hvilket barn velger å ligge i et mörkt rum i lange tider för å leke med andre barn?

Jeg var i 90-årene på en konferense i Stockholm, der vi fikk läre oss mere om psykologiske tester. Jeg er psykolog. Der var en psykolog som fortalte om sitt arbeide på en barnhabiliteringsklinikk. Hun sa at etter de hadde gjort om avdelningen fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, så hadde de fått bedre behandlingsresultat!!!

Utredning og diagnostikk er grunden til et godt behandlingsresultat. Det vet vi! Det bekymrer meg når ME syke blir plassert i et område og at det psykiske får en slik slagside. Hvis man tenker seg en egen foretakere kjører rovdrift på kroppen sin og får en hjerteinfarkt, da vet vi at det finns både psykologiske og sosiale faktorer. Likefullt behandler vi hjerteinnfarkten, med medisinsk behandling. Når jeg i begynnelsen av 90-årene ble bitt av en flått, og fikk en betennelse av den, da spurte ikke legen meg om jeg hadde jobbet mye den siste tiden.

Når man tror at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem? Hvis man dessuten tenker at noen trenger å jobbe med sine tanker for en bedre mestring, da må man hjelpe individen med å skaffe seg redskap for det. Det å forandre tanker er virkelig ikke bare å knipse med fingrene. Her er det også en del som skurrer for meg. Det er ikke rart at pasientene reagerer. Det har de en god grunn til hvis de opplever det slik.
(Nå finns det også mye forskning som viser at det er en somatisk sykdom.)

Er det noe en trenger når en er syk hva man enn sliter med, så er det gode mestringsteknikker og fred og ro, i tillegg til en god behandling..

Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!

Vi kan alle komme i situasjoner der vi trenger hjelp fra andre, og hvordan ønsker vi da att livet skal være?

Jeg føler også takknæmlighet over at jeg nå orker å blogge, kommentere andres blogger, og å engagere meg helsepolitisk! Livet får en mening i det vi selv orker å skape.

Jeg synes også at jeg har en "kul" lege som støtter meg i det som jeg gjør her! :)
Det finns næmlig helsepersonal som også ser det som pasientene ser, og som har fullt arbeide med å ta vare på oss.

23 kommentarer:

  1. Du skriver så reflektert og med stor visdom! Innlegget ditt gir veldig gjenklang hos meg. Tusen takk.

    Hilsen Løvemamma (som selv er mor til ME-syke barn)

    SvarSlett
  2. Hei Anna-Lena! Magne fra VG her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på Facebook http://www.facebook.com/lesernesvg og twitter http://twitter.com/lesernesvg også :-)

    SvarSlett
  3. Hei

    En flott innlegg som jeg synes reflekterer livet godt. Og jeg har skrevet mitt viktige budskap som ligner på en måte på ditt. Sykdom, ensomhet og ulykker hører livet til, men de som er friske og har livet foran seg bør sette seg ned å tenke over det, og sette pris på livet og de rundt seg. Mange har ikke det heller...

    Takk for et godt blogg innlegg.

    Jeg legger med mitt bidrag så får du bestemme om du vil lese det.

    http://www.vargas12.com/2011/06/livet-henger-i-en-tynn-trad/

    Vennlig hilsen

    Vargas

    SvarSlett
  4. Hei Anna_Lene.
    Så kjekt å lese at du har vært på en liten tur i varmen. :-)

    Det er viktig det du sier om at man ved mange sykdommer som bl.annet ved hjerteinnfark, behandler man med medisinsk behandling. eller ved kreft, legene spør ikke om man har stresset mye i det siste eller betviler kreftcellene og lurer på om vedkommende er lat.
    Man blir møtt med forståelse og varme/omsorg.

    Når man tror at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem?

    Her har du virkelig et viktig poeng.

    Fin bloggpost.

    klem fra hasla

    SvarSlett
  5. Kjempe flott og reflektert innlegg om det livet virkelig handler om. Var selv i Tyrkia på samme tid som deg og etter bare en uke hjemme kjenner jeg at jeg irriterer meg over den mangelen på empati og omsorg vi har her. Jeg har vokst opp i hellas og der er det også den samme holdningen til medmennesker som i Tyrkia. De stiller opp for hverandre. Det handler om "oss" og ikke "jeg".

    Vi er privligerte som bor i et så bra land som Norge, men når noen detter på gaten, er det noen som stopper opp og hjelper personen??

    SvarSlett
  6. Nå har jeg lest blogginnlegget ditt noen ganger til og ser at du skriver om veldig mye her. Mye viktig og mange refleksjoner.
    Det som henger igjen som paraply eller det ordet som favner hele innlegget er takknemlighet.
    Det er godt å kjenne takknemlighet. Det gir fred og ro det. :-)

    SvarSlett
  7. Hei
    Dette var et flott innlegg som gir rom for ettertanke.
    Takk :)

    SvarSlett
  8. Mange gode poenger her, ja :)

    SvarSlett
  9. Flott innlegg! Man skal være takknemlig for det som er av gode ting. Mestring uansett sykdom er viktig fordi de fleste langvarig syke har øyeblikk, dager, kanskje uker der man kan nyte livet.

    SvarSlett
  10. ME er komplekse greier, særlig fordi det finnes så mange forskjellige varianter. Det finnes ikke én bestemt behandlingsmetode for denne sykdommen. Noen med diagnosen er alvorlig fysisk syke, noen er psykisk syke, mens andre sannsynligvis ikke er syke i det hele tatt. I tillegg er det veldig mye feildiagnosering når det gjelder ME. Man finner ikke den egentlige diagnosen, og ender i stedet opp med "samlebegrepet" ME.

    Jeg synes derfor det er besnærende at mange har en så bastant mening om denne sykdommen vi dessverre vet så alt for lite om. Faktum er at å behandle ME av overnevnte årsaker er noe av det vanskeligste å finne gode behandlingsmetoder for.

    At det er så mye bedre i andre land enn Norge, er vel også litt typisk norsk, og et direkte resultat av en opparbeidet ukultur basert på at folk synes samfunnet gjør alt for lite for seg selv (det spørres veldig sjeldent om hva hver enkelt kan gjøre for samfunnet...). Varme Tyrkia er for eksempel kjent for en rekke brudd på menneskerettighetene, blant annet gjennom utstrakt bruk av tortur, elendige fengselsforhold og undertrykking av visse menneskegrupper. Jeg vet ikke om Tyrkia er landet å se til, utover at nordmenn kan kjøpe seg billig luksus der....

    SvarSlett
  11. Hei!
    Godt at du har gode mennesker i rundt deg, at du har en bra lege og et NAV som jobber med og ikke mot. Det er ikke en selvfølge, nei!
    Godt å høre at det faktisk finnes!!

    Jeg var faktisk i Tyrkia omtrent samtidig, også jeg syns varmen er god, selv om noe blir bedre og andre symptomer verre.. Konklusjonen er at det kommer så vidt i pluss! :)

    Med hensyn til hva en slik sykdom gjør med en, har mitt ståsted vært at:
    - Jeg er jo fortsatt den samme, selv om det er veldig mye mindre av alt. For meg har det vært viktig at jeg ikke er det jeg presterer. Jeg er meg, uavhengig av ytre faktorer som andre definerer. ( eller en selv..)
    Men at det er skikkelig irriterende å ha så lite å gå på - se det er en annen sak!!
    Klem og ha en fin dag!!

    SvarSlett
  12. Kjære anonym 10.25.
    Velkommen til bloggen.
    Jeg er helt enig med deg at det er et rot rundt diagnosen ME i Norge.
    I Sverige skiller man mellom utmattlelsessyndrom og ME. I diagnosen utmattelsessyndrom handler det mye om det psyko-sosiale som har lett til et utmattelsestilstand. Det finns mye forskning om det, ikke minst i på Karolinska instituttet i Stockholm. Den svenske legen skrev en bok om det for ca 10 år siden. Den heter Hjernestress -kan det ramme meg. Der kan man klart og tydelig lese om hvordan kronisk stress kan bli fysisk. ME er noe annet og det skjer mye spennende forskning også i Norge. Forskerne finner spennende funn på de her pasientene, og de får medisinsk behandling.
    Hvis man er psykisk syk så er det diagnosen, ikke ME. Er man ikke syk, da er det heller ikke ME.
    Jeg tror. At det snart kommer bedre kriterier for å sette diagnosen ME, og det trengs, ikke minst de alvorlig syke ME pasientene.
    Jeg har selv skrevet at jeg har et utmattelsessyndrom, er ikke redd for å se at jeg har slitt med mitt i livet. Likevel har jeg øynene på hva som skjer i ME forskningen, fordi det kan være tester som jeg i fremtiden må gjøre. Vi er ikke en-dimensjonelle og livet kan slå på så mange måter. Derfor skrive rjeg at utredning og diagnostikk er viktig, og vi må tenke i et bredere perspektiv.
    Hva gjelder Tyrkia så skriver jeg ikke at de har det best der, og jeg vil ikke blande sammen staten Tyrkia og tyrkere like lite som jeg vil si at det norske folk er like med staten Norge. Jeg vet at mange tyrkere sliter vondt. Vi har flere tyrkiske venner i Tyrkia siden flere år. Vi ser hvordan de prøver å hjelpe hverandre selv om de sliter hardt for hver eneste lire. Det har også skjedd at vi har hjulpet våre venner økonomisk når det har kriset for dem. Det her er også de gjør for hverandre. I mitt arbeide i Sverige og Norge har jeg møtt fattige mennesker som sliter, for eksempel enslige utslitte mødrer som ikke vet hvordan de skal få råd til å kjøpe julegaver til barnen eller hvordan de skal få råd til medisin. Jeg lurer iblan hvor vennene finns. Jeg står fast ved at vi har mistet noe på vegen som også vi i norr hadde tidligere. Det er bare å spørre de som er riktig gamle. Selv hadde jeg mange gode samtaler med min gamle tante før hun døde.
    Jeg er enig med deg at vi alle kan tenke over hva vi selv har å gi til samfunnet i steden for bare å tenke over hva man kan få! Hvis samfunnet skal forbedres må vi alle engasjere oss og å tro at der er mulig.

    SvarSlett
  13. Tusen takk til alle som har kommentert her! Nå har min takknæmlighetsfølelse og glede nått nye høyder!!!
    Ja, livet er skjørt, styggt og vakkert!
    Det handler om å sette lyset på de gode tingene, samtidligt som man mestrer det som gjør vondt!
    Jeg må også si at alvorlig utmattelse er vel så traumatisk som å få en sjokkopplevelse. I begge er man forsvarsløs! Det er tid å ta livet på alvor, samtidligt som vi dyrker gledesmuskelen.

    SvarSlett
  14. Et veldig fint innlegg. Jeg kjenner meg godt igjen. Takk for at du skrev dette, håper det blir lest av mange.

    Justina

    SvarSlett
  15. veldig fint innlegg. mye viktig du får frem her. godt så mange har kikket innom, og forhåpentligvis lest hele innlegget.

    SvarSlett
  16. Vel, jeg tar det som en selvfølge at alle som får det til er med å trekker lasset hele livet.

    SvarSlett
  17. Når jeg skriver om å bidra til fellesskapet, da tenker jeg i et større perspektiv enn å arbeide og å betale skatt, selv om det er en viktig del i det hele. Jeg tenker også på myke menneskelige verdier og om dugnadsarbeider. Det at syke mennesker slår seg sammen på internet å byte erfaringer og å spre kunnskaper, det er for meg å bidra til fellesskapet. Når syke mennesker arbeider for et kunnskapshøyning til samfunnet, da kan alle ha nytte av det. Hvis de syke for eksempel er med på å spre kunnskaper om ny forskning på en sykdom, da sparer samfunnet på sikt penger på det, hvis vi tenker samfunnet er skattebetalerne. Når vi gir hverandre støtte i vanskelige tider, da bidrar det også til fellesskapet. Det finns mange måter å bidra til fellesskapet på, hvis man tror på at man kan, det vil si hvis personer har go nok selvbilde. Det er mange som kjøper selvhjelpsbøker og tenker over sine live og hva for reaksjonsmønstre de selve har. De innebærer at folk idag er mere interessert i å ta ansvar for seg selv i forhold til andre. Nå er det varierende kvalitet på de her bøkene. Interesser er stort for å øke sin indre fred, til nytte for også andre.

    SvarSlett
  18. Jeg var nå inne på bloggens statistikk. Det er en overveldende antall besøkere som har klikket seg inn fra vg.no de seneste dagerne den her uken. Tallet er hele 3655 besøkere fra vg sin forside!
    Her er jeg uten ord!
    Jeg ser også at noen har googlet meg i samband med vitne, barnekidnapping i Sverige 1989. Jeg har tidligere tiet stille om hva jeg såg den gangen og gikk ikke ut med det her offentlig. Jeg var livredd for at den farlige mannen skulle finne meg. Nå kan vi alle puste ut, men ingen kommer å glemme Helen sin skjebne. Stakkars jente!!!

    SvarSlett
  19. Gratulerer med fin bloggpost - og utrolig mange besøkende! Å få avstand til ting kan gi ny innsikt:)

    SvarSlett
  20. Takk for et velskrevet og reflektert innlegg rundt det å være langtidssyk.
    Med mine egne erfaringer ang. psykisk helse, angst og depresjoner, kjenner jeg meg svært godt igjen i det du skriver.
    Jeg satt hos min psykolog, og jeg prøvde å tenke positivt, prøvde å tilgi, men kropp og hode var ikke rede for dette. Så ble jeg sittende slik i flere år, hos psykolog, ga det jeg trodde ble forventet av meg. Nav pustet meg i nakken,og jeg var kort og godt, veldig redd for livet i seg selv, og alt det praktiske som man trenger penger til.
    I ettertid har jeg tenkt, det hele ble umenneskelig. Jeg ble nærmest bedt om å yte det, som for meg, var umulig.
    Å tilgi de som krenket meg tar år, og på mitt beste kan jeg "se over", men å bruke ordet tilgi, nei det blir ikke riktig.
    Terapien "krevde" at jeg tenkte positivt, og hver setning jeg sa, ble det satt et spørsmålstegn ved, noe jeg opplevde som svært slitsomt.
    Å finne det som er meg, kom ikke gjennom kognitiv terapi. Det kom etter et par år med ro og stabilitet, ingen større krav til hverken det ene eller andre, og da greide jeg og akseptere meg selv og min anderledeshet. Sliten er jeg, men jeg har et mye bedre liv i dag.
    Vennlig hilsen Bibbi.

    SvarSlett
  21. Hei Bibbi.
    Takk for interessant kommentar. Jeg snakket for noen år siden med en psykolog som arbeidet i mange år og som nå var nær pensjonsalder. Hun sa at det kunne være en fare med å tilgi for tidlig fordi man da risikerte å trykke ned seg selv. Jo dypere sår desto lengre tid tar det å komme videre, og man trenger fred og ro. Når man føler at man kan lande, da får man en bedre kontakt i kroppen, og tilgivelsen sitter da ikke bare i hodet. Jeg tenker også at tilgivelse iblant blir feil ord. I stedet kanskje det er bedre å si at jeg slipper meg fri.
    Tilgivelse er et stort ord, og ikke noe man skal umgåes så lettvindt med, som jeg ser det. Det er veldig krevende. Jeg har møtt flere som har tilgitt for tidlig, og følelsemessig ikke var der. De følte seg nedtrykt og bebreidet seg selv fordi de ikke kom videre. Alt til sin tid...
    Det er ikke lett å føle seg stresset og presset i vårt krevende samfunn, når man er merket av livet. Da stopper opp forsoningsprosessen, og gir bare enda mere stress. Det krever mye av en å komme videre tross alt.

    SvarSlett
  22. Takk for ditt gode svar, og jeg liker dine ord: å slippe seg fri. De tar jeg med meg videre.
    Vennlig hilsen Bibbi.

    SvarSlett