Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

tirsdag 28. juni 2011

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet?

Jeg har nå kommet hjem fra 1,5 uke i Tyrkia. Det var en deilig tid med mye god sol, varmt vann i poolen, god mat, gode venner, og litt shopping. (Sommerklær) Jeg lekte litt med en 1-årig tyrkisk "prinsesse", og hun var en god hjelp til å bare være hær og nå. Til tross at jeg hadde hodepine hver dag i varierende grad, så koste jeg meg. Jeg er hellre i solen enn i det styrtregn som har vært her hjemme. Da får jeg heller mørkelegge soverummet, når migrenen blir for stor.
Badevannet holdt nok omtrent 30 grader de siste dagene. Jeg hadde litt vanngymnasikk i vannet, men brydde meg ikke om å telle meter som jeg svømmet. Jeg lyttet hellre på kroppen og nøt vannet. Det går an å bevege seg uten å tenke på prestasjon. Når vi lytter for mye på våre tanker kan det raskt glemmes å lytte på kroppen. Jeg liker å bevege meg litt, men liker dårlig å kollapse når jeg har gjort for mye. Når jeg var i Tyrkia i november, da prøvde jeg å ta en spasertur 1 time per dag. Jeg prøver iblant grenser for å se hva jeg tåler, og den gangen ble det for mye. Jeg fikk holde meg i leiligheten i noen dager. Min tyrkiske venninne ble urolig fordi hun ikke hadde sett meg på noen dager, så en dag ringte hun på døren for å høre om jeg hadde det bra. Hun er veldig søt! De neste dagerne såg jeg til å få bilskjuts hjem når jeg vært å handlet mat. Det måtte jeg ordne. Sult er en god drivkraft til å komme seg iveg, hehe!
Når jeg er så langt hjemmefra så har man tid og rom til å reflektere.
Jeg lurer på hvorfor rike land som Sverige og Norge ikke tar de langtidssykemeldte mer på alvor! At Tyrkia har problem er lett å se. Der hjelper folk hverandre når de har kommet i nød, hvis de har økonomisk mulighet til det. Jo mere jeg kommer inn i det tyrkiske miljøet desto mere seg jeg den delen. Tyrkerne er varme mennesker, men de sliter hardt. Det er ikke en selvfølge å ha råd med fasttelefon, internet, bil, spise kjøtt, ha råd å gå til legen og så videre.
I Skandinavien har vi aldrig hatt det så bra som nå! Hva er det med oss når samfunnet ikke kan ta langtidssykemeldte mere på alvor? Hvordan er temperaturen i vår kultur? Hvis det er varmt eller kalt, det avhenger av oss selv.
Vi er individer, men også en del av famlien, gruppen, samfunnet. Alle deler påvirker oss og vi påvirker delerne til en helhet.

Hvor vi enn bor og hvem vi enn er så trenger vi håp, ikke minst i vanskelige tider. Det samme er å ha en god forklaringsmodell å lute seg til. Det er viktig å har en tro på at det går bra, en tro på at man kan. Da jeg var på mitt dårligste var jeg full av tvil, og redd for å bli dårligere. Men jeg har en tro på at det finns en høyere kraft, noe som er større enn oss. Jeg tok meg tid å dyrke gledesmuskelen, å samle på gode minner. Det finns et ord som jeg savner i debatter om sykdommer og traumer og det er forsoning! Det er hardt å forsone seg med sin skjebne og sitt liv, men det underletter for å få en indre ro. Vi har ansvar for våre liv. Det er sant. Men vi styr ikke alt! (Hvis du tror på reinkarnation så tenker du kanskje slik. ) Det snakkes mye om hvor viktig det er å tilgi. Jeg tror det er bra for en hvis man kan det i betydning å gi slipp. Det jeg ønsker å advare for er å tilgi før man er moden for det. Det som da skjer er at man trykker ned seg selv, og man sliter enda mer! Det setter igang slitsomme og stressige prosesser hos individen, og kommer opp til overflaten før eller senere med store selvbebreidelser. Det er viktig å la indre prosess være indre prosess. Når tiden er inne for det ene eller det andre, det vet vi når vi er der. Da er det også en balanse mellom hode og øvrig kropp.

Det er ikke alt vi velger i livet. Ting blir oss tildelt, og vårt arbeide blir å prosesse mot forsoning. Det er et arbeide, men viktig. Når vi strider mot livet, da sliter vi enn mer. Det finns ting som er helt forferdelige å forsone seg med, for eksempel når et barn dør i kreft. Da handler forsoningsarbeidet om at ting også tar tid. Det er mye vi må forsone oss med i livet, det går ikke alltid på rels, selv om vi ønsker at det er slik.
Hva er det med oss som gjør at vi forventer at vi og andre skal være friske og arbeidsføre hele livet? Det er jo ikke realitiskt og jeg mener at det er naivt. Kroppen er et fininstilt kaossystem og er det rart om den kommer i ubalanse? Vi lever også i en miljø med mer og mer kjemiske stoffer, junk-food og så videre. Vi lever i et samfunn med mer stress der vi har mindre og mindre tid med hverandre. Hvordan kan det da være forbausende at vi har langtidssykemeldte?
Hva er det som gjør at så mange tror på enkle løsninger når samfunnet og mennesket er så komplekst?
Det er noe som skurrer her!

John Lennon sjøng at "Life is what happens,  while you make other plans." Det kan jeg skrive under på er også min livserfaring, eller hva sier du?
Jeg valgte ikke å bli vitne til en barnekidnapping, som ble et barnemord som rystet hele Sverige i flere år fremad. Jeg var bare ute på en spasertur. Jeg valgte ikke å få et sjokktrauma som på sikt også skulle ramme også min fysiske helse i fremtiden, men det er det som jeg fikk. Alle de som har opplevd krigen, har heller ikke valgt å betale med helsen. Jeg valgte heller ikke å slå meg i hodet så at jeg fikk en nakkeskade. De som döde av svineinfluensa hadde heller ikke bett om det. Det alvorlig syke i ME har heller ikke bett om det. Hvem er som kan tenke seg å ligge i et mörkt rum i lange tider. Hvilket barn velger å ligge i et mörkt rum i lange tider för å leke med andre barn?

Jeg var i 90-årene på en konferense i Stockholm, der vi fikk läre oss mere om psykologiske tester. Jeg er psykolog. Der var en psykolog som fortalte om sitt arbeide på en barnhabiliteringsklinikk. Hun sa at etter de hadde gjort om avdelningen fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, så hadde de fått bedre behandlingsresultat!!!

Utredning og diagnostikk er grunden til et godt behandlingsresultat. Det vet vi! Det bekymrer meg når ME syke blir plassert i et område og at det psykiske får en slik slagside. Hvis man tenker seg en egen foretakere kjører rovdrift på kroppen sin og får en hjerteinfarkt, da vet vi at det finns både psykologiske og sosiale faktorer. Likefullt behandler vi hjerteinnfarkten, med medisinsk behandling. Når jeg i begynnelsen av 90-årene ble bitt av en flått, og fikk en betennelse av den, da spurte ikke legen meg om jeg hadde jobbet mye den siste tiden.

Når man tror at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem? Hvis man dessuten tenker at noen trenger å jobbe med sine tanker for en bedre mestring, da må man hjelpe individen med å skaffe seg redskap for det. Det å forandre tanker er virkelig ikke bare å knipse med fingrene. Her er det også en del som skurrer for meg. Det er ikke rart at pasientene reagerer. Det har de en god grunn til hvis de opplever det slik.
(Nå finns det også mye forskning som viser at det er en somatisk sykdom.)

Er det noe en trenger når en er syk hva man enn sliter med, så er det gode mestringsteknikker og fred og ro, i tillegg til en god behandling..

Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!

Vi kan alle komme i situasjoner der vi trenger hjelp fra andre, og hvordan ønsker vi da att livet skal være?

Jeg føler også takknæmlighet over at jeg nå orker å blogge, kommentere andres blogger, og å engagere meg helsepolitisk! Livet får en mening i det vi selv orker å skape.

Jeg synes også at jeg har en "kul" lege som støtter meg i det som jeg gjør her! :)
Det finns næmlig helsepersonal som også ser det som pasientene ser, og som har fullt arbeide med å ta vare på oss.

onsdag 15. juni 2011

Et samfunn i ubalanse og resurssterke damer som reddende engler.

Jeg leste igår en tankevekkende blogg, her . Det var bloggeren SerendipityCat som fortalte om hvordan det er å leve i Norge med en alvorlig ME. Hennes leger var i vinter urolige for Cathrine, som hun heter, fordi hun var så syk at hun var for dårlig for å legges inn! De sendte også en henvisning til Oslo kommune der de forklarte at det var viktig at Cathrine fikk en venflone i armen og intravenøst saltvann. Kommunedelskontoret gav henne avslag. Hun har overklaget flere ganger, men fortsatt fått avslag. Vi har fått følge hennes historie på hennes blogg, og en journalist tok kontakt med Cathrine og intervjuet henne. Denne intervju sendtes på nrk 1 østlandssendningen 8/6, og Cathrine har linket den inn her. En bydelspolitiker Ivar Johansson tok opp Cathrines fall på sin blogg her .
Igår skrev Cathrine en fortsettelse på hva hun går gjennom: Glem det, gjør det sjøl!
"Du har sikkert sagt det til noen du også, når du ikke får den hjelpen du trenger – Glem det, gjør det sjøl!

Og det er det jeg har gjort nå. Etter å ha argumentert, klaget, mailet, telefonert og irritert meg ihjel over at Oslo Kommune, Bydel St. Hanshaugen, Forvaltningsenheten ikke ville innvilge meg hjemmesykepleie som kunne sette intravenøst saltvann på grunn av sykdom, kom jeg i går til den konklusjonen at jeg orket ikke mer."
Når nå Cathrine etter en lang kamp ikke orker å kjempe med bydelskontoret lengre, da velger hun å kjøpe tjenester på en privat firma. Det som hjemmesykepleieren lett skulle kunne ordne, det får Cathrine ordne på egen hånd. Videre skriver hun:
"Per i dag overstiger de utgiftene vi har til min behandling det jeg får utbetalt fra NAV i trygd (arbeidsavklaringspenger). I tillegg til at jeg som sjuk sitter med bare 38% av tidligere lønn, skal jeg/vi altså være nødt til å betale behandling og oppfølging selv – det offentlige har ikke noe å tilby! Det er jo rett og slett ikke riktig, og jeg håper dere skjønner hvorfor vi ME-pasienter “maser sånn” om det ene og det andre."
Jeg skjønner godt at alvorlig syke mennesker står på seg. Det handler om livsvilje og en ønsken om å få tilbaks sine liv. Det er mye penger som legges på egen behandling og Cathrine er langt fra ensom i sin situasjon. Forskjellen er at Cathrine er en verbal dame med mot. Hun tørr å stå frem som det menneske hun er. Hun er god som gull! Når hun viser hvordan sannheten er, da når hun frem til våre hjerter. Det er det som må til for å komme forbi fordommer om ME.
Jeg tørr å si at Cathrine akkurat som meg satset på en akademisk utdannelse, og minst av alt ønsket å være hjemmeværende kone og økonomisk avhengig av sin mann! Det var en situasjon som var avskrekkende fordi det var godt å være selvstendig!
Det er mange som legger store summer penger på behandling før ME. Det er familjer der flere i familien er rammet og som får hjelp av blant annet Lillestrøm Helseklinikk og den Belgiske Professor de Meirleir.
Når vi ikke får den hjelpen i det tradisjonelle helsevesendet, da får man ordne det på en annen måte.
Den som ikke har råd får stå utenfor. Det er slik det er. Jeg lurer på om folk flest vet om at hvis man får "feil diagnose" så er det her realiteten. Jeg tror ikke det.
Når jeg var i arbeide var jeg vitne til den her virkeligheten. Den som har penger har større muligheter og å kjøpe seg hjelp på egen hånd. Den som er fattig og syk får klare seg på egen hånd! Det var vondt å se. Derfor er det bra at det finns "Cathriner" som står frem som levende eksempler, og at det kommer kommentarer som også viser på den her virkeligheten. Her

I jobb har jeg sett mange eksempler på at det er slik. Jeg tenker at flere skulle behøve og å interessere seg mer for hvordan samfunnet ser ut, i stedet for å gå på den propaganda som finns om at det skal lønne seg å arbeide. De syke får høre at de er en belastning for samfunnet, som om vi ikke visste det. Man mener at det er bedre for folk å være i arbeide, noe jeg er enig i. Men når man er syk da trenger man ro, og det kan for mange være vanskelig å få som helse og trygdepolitikken fungerer idag. Når jeg var i arbeide da møtte jeg personer som hadde egen firma eller vært i sjefsposisjoner og som ikke hadde trodd på sine arbeidskamerater når de sykemeldte seg. De hadde tenkt at de bare tok seg noen dager fri. Samme personer kjørte rovdrift på kroppen sin og kollapset etter hvert i noen alvorlig sykdom, som for eksempel hjerteinfarkt. Utbrenthet i kombinasjon med hjerteinfarkt er en alvorlig vekker, tro meg. I bakkspeilet såg de at de hadde hatt feil når de ikke hadde lyttet på kroppen sin og at arbeidskameratene kanksje ikke hadde hatt så feil. Når vi snakket om politikkenes og andres debatter på tv om å få folk tilbaks til jobb så raskt som mulig, var deres kommentar at det her bare kommer å produsere flere uføretrygdede.
Når man nå leser om hvordan folk blir traumatiserte i helse og trygde systemet og på grunn av det blir dårligere, da er jeg dessverre ikke forbauset.
Når jeg selv har vært langtidssyk, har jeg fått god inspirasjon av 2 svenske damer som selv har gått i veggen for en del år siden, og etter det har informert allmennheten om ny forskning. De 2 er legen Christina Doctare, og immunologen Sanna Ehdin. Det er de resurssterke som hjelper opp oss andre!
Når Christina Doctare for over 10 år siden gav ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?, da ble det mange store diskusjoner i radio og tv. Alle visste hva et utmattningssyndrom er og hvor alvorlige skader det kan gi kroppen. Dessverre kom de her kunnskapene ikke over grensen til Norge, ikke tilstrekklig i hvert fall. Den ble oversatt til norsk, og jeg anbefalte den til mange, både pasienter,personalet på psykiatriske poliklinikken og primærleger jeg samarbeidet med. Hadde flere hatt kunnskap om det her, tror jeg at ikke like mange skulle søkt seg til Lightning Process for å etterpå tryne skikkelig.
Jeg er ikke i tvil om at det er takk være Christina Doctare og Sanna Ehdin at jeg holdt meg unna LP. Det som jeg hadde lært meg av dem, stemte ikke overens med Lightning process.

tirsdag 14. juni 2011

De fyre stressfasene.

Sanna Ehdin dr. i immunologi og forfatter skriver i boken "12 uker til et bedre liv" om hvordan vi styrker det friske i kroppen. Det viktige er å unnvike ubalanser og det kan vi gjøre på mange måter.

De fire stressfasene er alarmstadiet, motstandstadiet, kronisk motstand og utmattingsstadiet.

På hvert stadium forbruker vi mye vitaminer og mineraler. Er vi i god biobalanse og har god næringsstatus klarer vi oss bedre.

1. Alarmstadiet, er den første reaksjonen på en uventet eller sjokkartet opplevelse. Hele kroppen er i alarmberedskap og beredt til handling, kamp-flykt. Etterpå når man roer seg ner og følelsene bearbeides, når man innhentingsstadiet. Kroppen henter seg inn og fyller på med næringsstoffer.

Men hvis man ikke bearbeider det som skjedde på alarmstadiet, kommer man inn i motstandsstadiet.

2. Motstandstadiet innebærer at den akutte hendelsen intellektualiseres og bearbeides ikke følelsemessig, noe som kan være bevisst eller ubevisst. Hvis man hele tiden utsettes for stressende situasjoner, kommer man også inn i motstandsstadiet. Da får man før eller senere ernæringsmangel.

3. Kronisk motstand oppstår etter at man har vært i motstandsstadiet over lengre tid, kanskje i år eller tiår. Overgangen kan merkes som en tiltagende tretthet og de kroppslige og psykiske symptomene øker. Da kjenner man en voksende ulyst overfor aktiviteter og sosial omgang. Man får også vanskeligere å hente seg inn etter forskjellige aktiviteter. Næringsstoffene i kroppen forbrukes stadig, og reservene tømmes. Da minsker også muligheter til å komme i kontakt med den opprinnelige følelsen som var starten på det hele.

4. Utmattingsstadiet. Det er svært lav funksjon i skjoldbruskkjertel og binyrer. Man har uttalte fysiske symptomer, er svært trett og sosiale relasjoner er slitsomme. Dette er et overlevelsesstadium der det gjelder å klare seg gjennom dagen.

Ehdin skriver også at man kan begynne å hente seg inn igjen når som helst i løpet av en periode av kronisk motstand. Kanskje man kan få hjelp i terapi til å føle på og bearbeide gamle følelser, noe som frigjør blokkert energi. Det fører til en lettelse.

Når man har nått utmattingsfasen tar det tid og krefter å komme tilbake. Å bare hvile og sove rekker ikke. Man må være aktiv selv og heve energien på flere områder. Det kan være å spise næringsrik mat, kostilskudd, spaserturer, qigong og liknende. Å finne det rette kostholdet er en viktig del for å få en økt stress toleranse.

Det er viktig og oppfatte og tyde signaler på utmattelse. Jo tidligere vi ser hva som skjer, desto lettere er det å hente seg inn.

Sanna Ehdin sier mye klokt om selvhelbredelse. Danskene oversetter alle hennes bøker. I Norge er kun 2 bøker oversatte. Men her i Norge har vi også bruk for hennes kunnskaper. Anbefales varmt!!!! Hun bruker et holistiskt perspektiv, ser både på vitenskapen og det alternative. Sanna er meget produktiv, og hun har lengst bak i bøkene en lang referanse liste.
Selv om det ikke alltid hjelper folk å bli friske, så får man mye inspirasjon til å ha en bedre livskvalitet. Det er noe som jeg definitivt ønsker meg. Jeg skrev om stressfasene i forrige året, men jeg tenker at det her er et viktig tema som mange kan ha nytte av å lese.

Når man leser det her blir det lettere å skjønne at ikke alle med for eksempel ME kan bli friske på en 3 dagers kurs i The Lightning Process. Her trengs et bredere perspektiv og mye common sense. Det her et et godt eksempel på hvorfor en del blir alvorlig utmattet. Det er mye som kan gi fatigue.

mandag 13. juni 2011

Sekker og fordommer

Jeg har den seneste uken hatt andre aktiviteter og dermed ikke vært så mye på internet. Jeg har gjort et unntak og det er Svein Thore Martinsens sin blogg om ME og LP, Her.

Han lyktes med å få igang en debatt og det var mange reflekterte kommentarer, fra ME syke som har satt seg inn i ME forskning. Det kom også fra flere kanter at ME er en sekkediagnose, likevel var det flere bastante kommentarer om hva ME er. Det såg ut til at det var noen leger som hadde negative kommentarer om ME syke. Noen syntes at det var rart at noen syke mirakuløst var friske etter 3 dagers LP kurs, noe jeg kan forstå. Dessverre var den her personen skeptisk til andre ME pasienter, som om det var en regel at hvis en ME syk kunne "ta sin seng og gå" så var det likt for alle. En kommentar sa at "Vi tenker at ME er vår tids hysteri.Om noen få år er den avløst av en annen sykdom som er grei å ty til når man er litt neffor."

Det fløder fremdeles mye synsinger blant folk, og det er ikke alle som ser ut til å være mottakelige for informasjonen om at ME er en sekkediagnose. Det skjer mye bio-medisinsk forskning på ME, men det ser ut til at den møter mye motstand i Norge. Så lenge den ikke blir offentlig, så gir det plass for mange fordommer om syke.
Det kom også frem i bloggen at det finns uenigheter mellom ME pasienter, de som var positive til LP og de som var negative. Det kan se ut som om ME pasienter ikke ønsker å se inn i seg selv og ikke vil se at psyket påvirker. Det kommer frem i bloggen at ME syke har prøvd LP og andre mestringsprogram og blitt dårligere, men det er ikke alle som synes å se det.
tanteSofie prestenterte seg som psykolog og gjorde noen gode kommentarer. Hun hadde flere gode refleksjoner om hvorfor LP er dypt uetisk, hvorfor fravær av biologiske markører ved sykdom ikke nødvendigvis betydde at den syke var psykisk syk. For å gi en psykiatrisk diagnose må det finnes symptomer som viser på en slik diagnose. Hun forteller også betydningen av at legen, helsepersonalen, tar ansvar for at dialogen skal fungere, og da må også leger arbeide med seg selv.

Jeg gjorde flere kommentarer på bloggen og her er en av dem:


"At det er uenigheter mellom de som er för LP og de som er imot, og om det “sitter mellom örene”, det ser jeg som en naturlig konsekvens av at ME er en sekkediagnose. Det er da mange som tror at det handler om det samme tilstanden, men jeg ser ikke at det norske helsevesendet skiller mellom utmattelsessyndrom og ME, som jeg ser at man gjör i Sverige. Når det er et slikt rot med kriterier og diagnosesettning, da er det ikke rart de som er rammet har hete diskusjoner.


Utmattelses syndrom er konsekvensene etter langvarig stress. ME er noe annet, og jeg foretrekker å vente på uavhengig forskning innen jeg trekker bastante slutsatser.

Ja, kropp og sjel hörer sammen hos oss alle. Det er ikke det samme som å si at LP er det riktige for alle. Tvertimot har jeg kontakt med flere som har blitt dårligere etter LP eller ikke har fått hjelp i det hele tatt. Det er en ting å få ner stressnivået i kroppen, og en annen at selvhelbredelse tar tid. Hvis vi tenker oss at for eksempel en egen foretakere stresser i mange år, kjörer rovdrift på kroppen tils han eller hun får en alvorlig hjerteinfarkt. Da vet vi at det sosiale og det psykiske er tilstede, men ingen skulle vel tro at de skulle tenke seg frisk etter LP behandlingsteknikker. Det er ingen lege som ikke skulle behandle hjertet og blodtrykket også. Når jeg ble bitt av flått i begynnelsen av 90-årene, og fikk den klassiske röde ringen rundt, sammen med hodepine og tretthet, da spurte legen meg ikke hvis jeg hadde problemer hjemme. Jeg fikk antibiotika.

Jeg har ikke som helst problemer med å si at psyket påvirker helsen. Har selv värt utsatt for en sjokkopplevelse 1989, da jeg var vitne til en barnekidnapping. Hun ble brutalt mishandlet, voldtatt og murdet, og det ble Sveriges störste mordutredning etter Palme mordet. Vi fikke leve i uvisshet i 15 år för murderen ble tatt. Jeg vet mye om kronisk stress og hvordan det påvirker kroppen. Jeg har av naturlige orsaker lest meg inn om kronisk stress og hvordan det påvirker kroppen. Hva sier forskningen? Det er en lang intressant lesning.

Stress kan svekke kroppen på mange måter, og da sitter det ikke bare mellom öronen lengre. Har man anlegg for forskjellige somatiske sykdommer, da er det det som man får.

Det handler om å se hva det er for en person man har fremfor seg, det er ikke alle som skal “sparkes igang”. Det finns mange som trenger å läre seg å bremse. Hvis noen er totalt utmattet kan det väre viktig å gire fra 1, til 2, til 3, også videre. Det går ikke bra hvis det går fra förste til femte gir direkt. Frisk på 3 dager blir helt feil i slike fall! Det finns de som har värt inbillningsfriske i mange år, og da blir det feil å tro at man blir frisk etter 3 dager med LP.

Jeg tenker at selv om man har gått gjennom stress og traumer, kan man trenge hjelp fra bio-kjemisk forskning.

Fravär av bio-markörer hos primärlegen må ikke nödvendigvis bety at personen er psykisk syk. Jeg fikk, når jeg var i jobb som psykolog, en del pasienter som ble henvist for depresjon. Det skjedde at en del senere fikk avansert medisinsk hjelp, for eksempel operasjon for tumör i hjernen. Det kunne väre en hjertesyk som fikk billigkopi på medisin som ikke hjalp. Leger trenger også å huske på å spörre om pasienten slått seg i hodet noen gang i sitt liv. Hjerneskader kan gi slike problemer at en person brenner ut seg når de pröver å fungere i et vanlig liv. Har en venninne som fikk diagnosene depresjon og angst. Hun sökte videre når legene ikke trodde på henne. Hun fikk kontakt med en god kiropraktor som tok röntgenbilder. Det viste seg at hun hadde en alvorlig nakkeskade som forklarte ALLE symptomene.

Det handler om å ikke se seg blind på ME diagnosen, men alltid å se mennesket bak diagnosen. ME er bare en samling symptomer. Hva det blir for diagnoser i fremtiden, blir spennende å se. Jeg tenker også at tanteSofie har flere gode poenger, når hun snakker om motoverföring. De fordommer som vi som helsepersonell har mot pasienter og som hindrer dialog og dermed en god diagnosesettning."

torsdag 2. juni 2011

Friske vinder i LP debatten.

Jeg har engasjert meg mye i andres blogger de seneste dagene, noe som har gjort at jeg ikke har hatt så mye energi for min egen blogg. Vet ikke om det her engasjemanget gjorde at jeg har hatt veldig vondt i hodet idag, migrene. Det begynte med at SerendipityCat linket inn et blogginnlegg fra Aftenposten til facebook.
Linken handlet om Lightning Process og Live Landmark. http://blogg.aftenposten.no/marthinsen/2011/05/30/a-finne-balansen-om-me-live-landmark-og-helsevesen/

Live Landmark og LP
Skribenten Svein Thore Martinsen skriver blant annet: "- Er du interessert i helsepolitikk, spurte ei dame meg nylig om på Twitter.


- Jeg er generelt interessert i all politikk, repliserte jeg. Også helsepolitikk.

(Jeg kom med en sannhet med noen modifikasjoner. Det med generell politisk interesse er svært sant. Men akkurat helsepolitikk har i grunn aldri interessert meg noe særlig).

- Fint, sa hun og så sendte hun meg en link til en kronikk hun nylig hadde skrevet. En kronikk hvor hun peker på en konflikt mellom helsevesenet og ME-foreningen. ”Hvor mange barn og voksne holdes utenfor livet på grunn av denne konflikten?”, spør hun og etterlyser samarbeid og bro mellom de to."

Han skriver også at han nå har lest Live Landmark sin bok: "Vekk meg når det er over" . Den boken hadde hun sendt ham. Det er en gripende fortelling om hennes tid med alvorlig utmattelse og ME. Det er også en gledende fortelling om hvordan hun ble frisk etter en 3 dagers Lightning Process kurs i England. Det er lett å la seg gripes av en slik historie og å ønske at flere får en mulighet til en slik tilfriskning.
Svein Thore har mange gode refleksjoner, og helsepolitikk er nytt for ham. ME så vidt jeg kan forstå er også et nytt område for ham. Han ønsker å vite mere, og det får han i lang rekke med kommentarer.
Det er mange med dårlige erfaringer fra LP sin reklameføring, metodikk, og møten med LP coacher. Fortellingene er mange og ikke alle er gode. Det kommer frem klart og tydelig når man leser blogginnlegget.

Marias sterke fortelling
I kommentarrekken informerer Marias Metode at hun har skrevet en egen bloggpost om sine egne erfaringer av Lightning Process. http://mariasmetode.wordpress.com/2011/05/31/marias-manual/
Hun skriver blant annet slik: “Om jeg skulle skrevet bok om min syke- og friskehistorie er jeg ganske sikker på hva jeg skulle skrevet om.


Jeg skulle skrevet om hvordan jeg gikk fra min legejobb til sengeliggende tre uker etter deltagelse ved Lightning Process-kurs hos Norges mest erfarne coach, etter å ha betalt 15 000 kroner for 12 timers kurs i gruppe med 6-7 andre. Jeg ville skrevet lite om min «lidelses- og hvordan jeg frisknet til mot alle odds»-historie. Om jeg da ikke hadde tenkt til å tjene penger på den i etterkant, selvsagt. Jeg kunne jo holde kurs eller foredrag. Heltehistorier selger, folk tror på dem, og historiene gir andre håp. Dessverre er det få helter. Heltehistoriene unnlater ofte å fortelle hele sannheten. Jeg er for sannheter.”

Når går inn i hennes blogg er det også en sterk fortelling, og hennes fortelling er langt fra unikk. I kommentar feltet kan man lese en lang serie med liknende fortellinger. Det er mange som har vonde sår i forbindelse med Lightning Process. Deres fortellinger har livets rett. Det her handler ikke om hvem som har rett eller feil. Det handler om at fakta burde komme frem. Hvordan er det egentlig med fremgangsstatistikken?
De som opplever å ha fått hjelp av LP er bare å gratulere. Det alvorlige er alle de som har traumatiserts i sammenheng med Lightning Process og hvordan Aktiv Process har håndtert det. Det er alvorlige ting som kommer frem i kommentar rekken.

Hasla gir de yngre en stemme
Jeg ønsker også å fortelle om Haslas blogginnlegg:
http://hasla.wordpress.com/2011/06/01/har-man-sett-vekkelsem%c3%b8ter-pa-tv-sa-har-man-sett-et-lightning-process-kurs/
Hun forteller om at hun tidligere hatt en blogg der hun var kritisk til Lightning Process. Hun fikk høre flere vonde fortellinger, og gir noen eksempler. "Og jeg syntes det var viktig å få frem at mange av disse, særlig de yngre har pådratt seg skyldfølelse,

det har gitt dem en følelse av å ikke mestre,
mange av dem prøvde i lang tid å skjule for omgivelsene at kurset faktisk ikke virket på dem.
De var redd for å få stempelet
at de var late,
at de misforstå kurset
at de ikke trente nok,
at de ikke hadde tro nok,
at de ikke hadde selvdisiplin nok.
De sleit med en slags selvbebreidelse. Det er jo så forferdelig synd fordi ME pasienter bør jo få fred fra krav og prestasjonsjag."
Selv om avsikten har vært så blir det for den unge en situasjon med psykisk mishandel. Det kan ikke være så enkelt for de unge og deres foreldrer i en slik fortvilt situasjon. De ønsker nok at de tidligere hadde hatt kunnskap om at Lightning Process også kunne ha sine risker. Når vi tar en medisin som legen har skrevet ut da vet vi at den har bivirkninger. Vi blir informert om det og vi kan søke informasjon på internet. Når det handler om LP har man fått se glansbildene, men ikke hele sannheten.
Halsa forteller også at hun måtte stenge sin blogg etter å ha blitt trakassert ikke bare på bloggen men også privat! Hun har idag en fin ME blogg som jeg kan anbefale.

Det er høy tid for å la sannheten komme frem.
Jeg ønsker alle de som har blitt friske fra ME all lykke. Jeg velger å konsentrere meg på de som ligger og som har de dårlige erfaringene av LP. Jeg mener at reklameføringen av LP har vært minst sagt uetisk. Derfor har jeg valgt å debattere på Svein Thore Martinsen sin blogg i mitt hele namn. Jeg liker næmlig også sannheten. Jeg ønsker også å bidra til kvalitetssikringsdebatten og ikke minst til en bedre pasientsikkerhet. Hvis vi tier stille får Live Landmark fortsette sin reklame uimotsagt, og det finns flere sannheter enn hennes.
Jeg ønsker derfor med varm hånd anbefale de blogger som jeg har linket inn her. La snøballene rulle videre...

Blogganbefaling, Robert Hahn.

Legen, forskeren, tidligere professor og vitenskapssjournalist Robert Hahn forteller sin inside information om forskerverdenen. Han har lang fartstid og mye å fortelle. Han har mye civil courage og det har sikkert kostet ham mye!
Vitenskapsverden er ikke bare så som vi skulle ønske.
Jeg hadde en større vitenskaps tro før jeg studerte på Lunds Universitet og fikk lære meg mer om vitenskapsteorier og vitenskaplig metod. Vi fikk lære oss kritisk granskning av vitenskaplige studier og da gikk det opp for meg at alt ikke var som man skulle ønske. Jeg var ung på den tiden,kanskje naiv , men det her fikk meg å våkne opp.
Det her var enda et godt innlegg av Robert Hahn:


http://roberthahn.nu/2011/02/12/autism-narkolepsi-och-forskningsfusk/


Når vi er syke så sitter vi i en vanskelig situasjon. Vi er avhengig av auktoriteter, men hvilken utdannelse har de fått. Den svenske legen Andreas Enfeldt skriver på et lettbegripelig sett hvilke store mistak som har gjorts når det handler om fettredsel. Det er ikke så farlig som man tidligere har trott. På hans blogg www.kostdoktorn.se kan lese mange eksempler som ble friske etter at de gjorde tvertimot myndighetenes anbefalinger. Eenfeldt skriver også om ekonomisk interesser fra livsmiddelsindustri og legemiddelsindustri.
Det kommer frem mer og mer skandaler i Sverige og jeg tror at Norge før eller senere kommer etter. Et eksempel er eksperten fra statens livsmedelsverk i Sverige, som ble avslørt å få lønn fra margarinindustrien! Det er det samme som om det skulle vise seg at noen fra det norske Mattilsynet skulle ha private økonomiske interesser i livsmiddelindustrien.
Vi må være forsiktige med å bare tro på auktoriteter, og tenke mer selve. Alle vi på gressrotnivå har mye større muligheter med å granske hvordan ting ser ut nå etter at vi har begynnt å bruke internet. Et veldig godt eksempel på det her er ME sykes arbeide med å følge hverandre, lese om forskning og å formidle videre om denne. Vi må alle ta vårt eget ansvar for å følge med.